Hva er egentlig Scandinavian Design? Er det en stil eller et begrep. Svaret på spørsmålet er kanskje – ja takk, begge deler. Likevel er det noe mer komplisert enn så. La oss se på hva som skjedde i Norden i tiårene etter andre verdenskrig.
Etter andre verdenskrig satset de nordiske landene på flere felles designutstillinger. Først ut var Nordiskt Konsthantverk i Liljevalchs konsthall i Stockholm i 1946. Sverige og Danmark viste kvalitative arbeider. For Norges vedkommende var det derimot en stusselig affære. Kunsthistoriker Knut Greve forsvarte det hele med at det ikke var ferdige resultater, men skisser skapt under vanskelige forhold.
Den amerikanske innflytelsen over Vest-Europa vokste etter andre verdenskrig. Bidragende årsak var det økonomiske gjenreisningsprogrammet Marshallplanen. Samtidig bidro et aktivt kulturutbytte til utstrakt handel mellom USA og Europa. Danskene skjønte viktigheten av å etablere seg på det amerikanske markedet. Mange bedrifter skaffet seg kontakter og eksporterte varer i stort omfang.
Viktige kontakter med ledende designere og kulturpersonligheter ble også etablert av Grete Prytz Kittelsen og Arne Korsmo under en stipendtur i USA i 1949–1950. Etter hjemkomsten til Norge arrangerte Korsmo sammen med svogeren Torolf Prytz og gründeren Per Tannum salgsutstillingen Norway Designs for Living i 1951. Statsminister Einar Gerhardsen reiste til Chicago sammen med kona Werna og åpnet utstillingen.
Bidragende årsak til at Norden fikk et verdensomspennende rykte om å være fremragende design-nasjoner skyldes vandreutstillingen Design in Scandinavia. Utstillingen besøkte 23 museer og institusjoner i USA og Canada i perioden 1954–1957. I alt deltok 200 designere og kunsthåndverkere fra Sverige, Danmark, Finland og Norge.
Den første utstillingen ble åpnet av den norske ambassadøren Munthe Morgenstierne. Mer enn 650.000 personer besøkte Design in Scandinavia. I Canadian Homes & Gardens skrev Robert Fulford at «Hvordan kunne dette skje? Hvordan disse fire land, med en samlet befolkning på cirka 16.000.000, utviklet et felles designkonsept som har spredd seg over hele verden?» Det var også etter utstillingen som Scandinavian Design ble et begrep. Edgar Kaufmann jr. som var direktør for Museum of Modern Arts designavdeling hadde en nøkkelrolle for å løfte frem Scandinavian Design. Han initierte utstillinger og var tilhenger av flere utøvere, som danske Finn Juhl. Tidsskrifter som House Beautiful skrev ofte i positive ordelag om det skandinaviske.
Et viktig vindu for internasjonal design var Triennalen i Milano. Utstillingen bidro i 1951 til å etablere Danmark og Finland som førende design-nasjoner. Arne Korsmo var utstillingsarkitekt da Norge deltok for første gang i 1954. Sammen med representanter fra utstillingskomiteen valgte han de norske bidragene. Norge fikk 24 utmerkelser og medaljer under utstillingen. Grete Prytz Kittelsen og J. Tostrup fikk Grand Prix, utstillingens høyeste utmerkelse. Norge deltok også i 1957 og 1960, dog med mindre fremgang enn i 1954.
Kjerneperioden for Scandinavian Design var omkring 1950 til 1970. Likevel er det produkter som ble laget før og etter, som kan klassifiseres som typiske for perioden. Utøverne videreførte funksjonalismens tankegods med logisk utformede varer med gode bruksegenskaper. Man klarte i større grad enn i mellomkrigsårene å lage ypperlige industriprodukter for alle samfunnslag. En jevnere fordeling av godene i farvannet til det skandinaviske sosialdemokratiet gjorde at etterspørselen av kvalitetsprodukter økte.
Innen møbelkunsten var det utstrakt bruk av eksotisk tre som teak og palisander. Innen glassformgivningen var det stort utrymme for eksperimenter. Kunstglasset fikk etter hvert større fokus på det estetiske uttrykket heller enn funksjonalitet. Alt flere keramikere gikk fra å lage produkter i lavbrent leirgods til høybrent steingods med avanserte glasurer. Tekstilkunstnerne så til billedkunsten og formga kompliserte, abstrakte mønster. Rimelige serieproduserte smykker i sølv med tanke på ungdommer og eksport var tidvis sterkt motepregede.
De nordiske landene forsto at merkevaren Scandinavian Design var noe man burde bygge videre på. Allerede i 1951 lanserte forretningsmannen Frederik Lunning den nordiske designprisen Lunningprisen. Den ble hvert år frem til 1970 delt ut til to nordiske designere og brukskunstnere. Det styrket forholdet mellom landene, samtidig som prisen var ypperlig markedsføring.
Et viktig tiltak for å heve statusen rundt norsk design og kunsthåndverk var utmerkelsen Jacob-prisen, først utdelt i 1957. Tanken var at den skulle oppleves som en type Oscar-prisen for miljøet. De første årene lyktes mottakerne og prisen å få mye omtaler i media.
Mot slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene avtok den internasjonale interessen for Scandinavian Design. Anledningen til dette skyldes mange grunner. En viktig årsak var at lønningene i de fire landene gikk kraftig opp. Håndverksprodukter som tidligere vært rimelige, ble dyre sammenlignet med varer fra lavkostland. Samtidig opplevde nok mange at designere og produsenter var lite nyskapende. Forbrukerne ønsket noe som opplevdes mer spennende.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697