Hva hadde du tenkt du om du alltid ble plassert bakerst i køen. Eller om du aldri fikk leke på samme vilkår som de andre. Slik har det vært for kvinner i århundrer. Halvparten av jordens befolkning har blitt satt på plass av patriarkatet. Nå har det heldigvis skjedd forandringer. I dag får kvinner i de fleste land gå på skole, og får flere rettigheter enn tidligere, dog ikke overalt. I dette innlegget skal vi se nærmere på norske kvinnelige formgivere som ikke fått den anerkjennelsen de fortjener.
Jeg har tidligere rettet søkelyset på kvinner i designindustrien som bør løftes frem. I den anledning har Frøydis Haavardsholm, Else Poulsson, Rachel Weyergang og flere andre fått artikler her på nettsiden. Nå er det på tide å løfte frem flere utøvere.
En interessant fugl i norsk designhistorie var Hanna Christie Abrahamsen (1907–1994). Hun hadde en allsidig utdannelse fra Bergen, Paris og Oslo. Fra 1934 var hun designer for en møbelfabrikk på Varaldsøy. Da fabrikken fikk problemer forsøkte hun seg som trekunstner. Responsen var umiddelbart positiv og markedet etterspurte straks hennes varer. På Triennalen i Milano 1954 ble Abrahamsen tildelt sølvmedalje.
Kjersti Østbø (1934–1992) var en av flere dyktige mønstertegnere på PLUS tekstiltrykkeri. Blant hennes mest kjente mønster er Kivle (1967). Kivle kan sammenlignes med blader i bølgeformer og sirkler. Enkelte av disse er i ferd med å deles opp i mindre sirkler. Mønsterrapporten er intrikat. På grunn av en svak forskyvning i motivet er det vanskelig å oppfatte hvor mønsteret begynner og hvor det slutter. Dessverre er det typisk at norske tekstildesignere som Østbø får lite oppmerksomhet sammenlignet med mannlige møbeldesignere.
Uni David-Andersen ble flasket opp i gullsmedfaget. I 1954 etablerte hun eget firma, men den egentlige driften startet i 1959. Sammen med Unn Tangerud, Liv Solnør Rogan og Marianne Berg fikk det ungdommelige verkstedet et løft, og oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. De arbeidet i hovedsak med unike smykker, men ble også involvert i familiefirmaet David-Andersen i utviklingen av serieproduserte smykker. Hennes tidligere ansatte har skrytt av hvor flink hun var til å tilrettelegge for at unge smykkedamer kunne få sin egen inntekt, kombinere barn, familie og jobb.
I 1976 skrev Helen Engelstad at i 1930-årene var Tora Qviller (1891–1966) en av landets største på håndvevde tekstiler. Da kan det synes rart at hun ikke fått større oppmerksomhet i ettertid. I 1920- og 1930-årene laget hun tepper av internasjonal kvalitet. Nevnes kan oppdraget til skipet Oslofjord og direksjonsrommet til Oslo Lysverker. Om vi skal få formidlet hennes historie videre til kommende generasjoner så bør Nasjonalmuseet drive med oppsøkende virksomhet for å få tak i Qvillers arbeider i privat eie.
I perioden 1970–1975 var interiørarkitekten Solveig Lønne Christiansen (f. 1930) involvert i Romsås-prosjektet der en bydel skulle oppføres med nye boligblokker. I tillegg til leiligheter arbeidet teamet med bydelens senter, som skulle fungere som et sosialt nav for de boende. Christiansen fikk i oppgave å prøvemøblere leilighetene for å unngå uheldige løsninger. Erfaringene fra Romsås-prosjektet tok Solveig Lønne Christiansen med seg videre i utviklingen av Bombibitt. Barnemøbelserien fra 1972 ble laget i heltre furu. Frittstående skjermer og reoler skapte romdannelser og avskjerminger. Møblene var først tenkt til barnehager, fritidshjem og skoler, men ble også brukt privat. Bombibitt var i konstant utvikling til 1980.
De fleste av designerne ved Porsgrunds Porselænsfabrik (PP) er relativt kjente, lenge etter de sluttet. Slik er det ikke med Unni Johnsen (1942–2001). Hun kom til PP rundt 1969. Johnsen representerte en ny era på fabrikken med et mer eksperimentelt og kunstnerisk syn på utviklingen av nye porselensvarer. Allerede etter 8 år sluttet hun og etablerte eget verksted i Siljan.
I midten av 1980-årene var det fire designere på Sandvika Veveri. Unn Vigdis Telnes, Gro Pedersen Clausen, Birgit Dahlgren og Nora Weyer-Larsen. I dag er det få som husker deres designgjerning. Det til tross for at Sandvika hadde nok så stor produksjon. Alt ettersom utviklingen gikk i hyppigere trendskifter laget bedriften på midten av 1990-årene 50-60 mønster hvert år. Levetiden for et mønster var vanligvis to år. Unntaket var motiver med blomster og blader, som kunne være «evigværende».
I 1984 deltok Tone Grimsrud med Frontal på Utstillingen Interiør nå – norsk eksperimentell design på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Frontal består av tre hvilestoler, produsert av Vestlandske Møbelfabrikk. Tanken bak serien var å få de voksne ned på barnas nivå. Frontal 3 er spesielt utformet sånn at den voksne ligger på magen med babyen under. Møblene var resultat av Grimsruds stipend fra Møbelprodusentenes Landsforening, med verkstedsplass på Statens teknologiske institutt. I senere år har hun videreutviklet konseptet med Vippi, som er en kombinasjon av leke, arbeidsverktøy og gyngehest.
Edla Freij er en av flere nesten bortglemte Hadeland-designere. Hennes første møte med bedriften var som praktikant i 1969, i perioden som student på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Fast stilling fikk Freij i 1976, og fra 1979 som produktutviklingssjef. Det viktigste bidraget var Surf. Vinserviset er tuftet på klassiske former, med dypt slepen strekdekor som går som en spiralbevegelse rundt glasset. Det de færreste vet er at Freij også laget flere gode kunstglass, som dessverre fått alt for lite oppmerksomhet.
I kunsthistorien finner vi flere eksempler på der kone og mann hatt felles foretakende. I USA er Ray og Charles Eames kanskje det mest kjente ekteparet. Han fikk lenge nesten all kredibilitet for deres felles arbeid. Slik synes det mer eller mindre også ha vært i tilfellet Karen og Odd Brochmann. I boken Mindretallets mangfold : kvinnene i norsk arkitekturhistorie skriver Wenche Findal følgende: «For mange arkitektkvinner av første generasjon førte denne kontorordningen til at ektemennene signerte verkene, mens konene forsvant fra arkitekturhistorien.» Det blir derfor veldig provoserende når man leser artikkelen om Karen Brochmann i Norsk Kunstnerleksikon der siste setningen avsluttes slik: «Se for øvrig Odd B.»
Jeg mener at vi nå må se designhistorien med et nytt blikk. Det er dessverre slik at kvinnenes gjerninger i mange tilfeller ligger godt skjult under lag med neglisjeringer. Skjøvet langt vekk unna mannens heroiske bedrifter. Begge kjønn skal få den anerkjennelsen de fortjener.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697