Anne-Marie Backer Mohr var en utøver med begge beina trygt plantet i brukskeramikken. Samtidig fant hun glede i eksperimenter og jobbet med flere offentlige kunstprosjekter. Backer-Mohr er også den eneste norske utøver som praktisert under den legendariske keramikeren Bernard Leach.
Anne-Marie Backer Mohr (1928–2005) ble født i Oslo i en kulturell familie. Faren var den anerkjente arkitekten Lars Backer. I 1945 begynte Anne-Marie på Slöjdföreningens Skola i Göteborg. Der fikk hun inngående kjennskap til keramikkens vesen.
Etter Anne-Marie Backer Mohr var ferdig med utdannelsen i Göteborg sendte hun brev til den legendariske britiske keramikeren Bernard Leach med spørsmål om lærlingplass. I svarbrevet stod det at det hadde han ikke mulighet til. Hun tok likevel ikke et nei for et nei. Én dag stod hun på trappen til Leach Pottery på St. Ives og spurte igjen om lærlingplass. Leach var i tvil, men må ha falt for sjarmen, og ga henne to måneder på å bevise at hun fortjente plassen. Anne-Marie Backer Mohr ble på Leach Pottery fra 1948-1950. Et godt vennskap med den aldrende mesteren utviklet seg. Hun tok også initiativ til Leach-utstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo og andre byer i 1949, en historisk viktig keramisk begivenhet, sett med norske øyne.
I 1950 flyttet Anne-Marie Backer Mohr tilbake til Norge. Samme år giftet hun seg med Bjart Mohr, som utdannet seg til arkitekt. I 1952 skaffet hun seg eget keramisk verksted på Lysaker. Keramikken ble brent i vedovn. Leach anbefalte henne å gripe fatt i den norske tradisjonen, som lavbrent leirgods.
Hennes tidlige arbeider bærer sterkt preg av årene hos Leach. Brukskeramikken stod henne nært. Enkle former i mørkbrun glasur, med uglaserte områder og sparsom dekor er typisk for arbeidene det første tiåret. Repertoaret var nokså begrenset. Mugger, tekanner, øreskåler, krus, boller og store fat hørte til standardvarene.
I anledningen Foreningen Brukskunst sitt 40-årsjubileum i 1958 ble det utlyst en konkurranse som omfattet fire kategorier; drikkeglass, blomsterglass, gardiner og lamper. Rundt 200 personer meldte sin interesse. Anne-Marie Backer Mohr ble trukket frem som en av de beste innen drikkeglass-kategorien. De andre var Arne Lindaas, Gunnar M. Næss og Erling Christoffersen. Hennes prototype-glass ble laget på Hadeland Glassverk, men aldri satt i produksjon. Hun ble også utvalgt som en av de beste i blomsterglass-kategorien. De andre premierte var Runar og Eva Børresen, Tore Hjertholm, Grete Wexels Riser, Anne Lofthus, Arne Lindaas, Jo Vogt og Anne Lise Aas.
Med utdannelse fra Sverige og England kan det se ut som det var vanskelig få aksept i norske brukskunstkretser da andre keramikere var utdannet i Oslo og Bergen. Å engasjere seg i Foreningen Brukskunst må ha vært en døråpner for å komme inn i fellesskapet. Anne-Marie Backer Mohr utstilte derfor jevnlig på Høstmønstringen på Kunstnernes Hus. I 1959 deltok hun på Formes Scandinaves i Paris og i 1960 Triennalen i Milano, bare for å nevne to viktige utstillinger.
En fjær i hatten og stor anerkjennelse var separatutstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo i 1965. Der viste hun et rikt repertoar brukskeramikk, alt i lavbrent blåleire. Glasurer i rødbrunt, svart, brunsvart og gulbrunt forsterket de sofistikerte formene. Utstillingsmontasjen ble foretatt av ektemannen Bjart Mohr. Anne Lise Aas skrev en engasjert anmeldelse. Hun poengterte at presentasjonen kunne gi betrakteren en forståelse for materialenes muligheter og respekt for brukskunstnerens arbeide.
Fra slutten av 1960-årene interesserte Anne-Marie Backer Mohr seg for porselenet. De skulpturale kvalitetene ble også alt viktigere. Porselenet ga henne assosiasjoner til vinteren og snøen. Omkring 1970 laget hun store urner og kar i porselen ved Norsk Teknisk Porselensfabrik. Flere ble utstilt under brukskunstmønstringen på Maihaugen i 1970. Under en kollektivutstilling i Firenze 1972 fikk Backer Mohr gullmedalje.
Kameraet ble med årene en viktig følgesvenn. Fotografering av naturen, og nærbilder av is, vann, strå, gress og annet ga næring til nye dekorer. Senere brukte hun forskjellige typer blåleire som grunnlag for glasurer. Interessant er at hun utviklet aske-glasurer, ekstrahert fra brent ved, blader, strå og bar. I 1978 fikk Backer Mohr Statens garantiinntekt. Samme år hadde hun ytterligere en separatutstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo.
I 1980-årene ble de japanske influensene alt tydeligere. Bruksaspektet ble mindre viktig, til fordel mer sofistikerte former. I midten av 1980-årene vant hun og ektemannen en konkurranse om en vannskulptur til Stortorvet i Oslo. Vannbassenget til skulpturen ble først bygget. Så stoppet byggeprosessen. Først i 1994 ble prosjektet fullført. Hun laget også utsmykninger til Vestby rådhus og for Norsk sykepleierforbund.
Anne-Marie Backer Mohr var godt respektert blant sine kollegaer i det norske keramikermiljøet. Til andre høydepunkter hører gullmedalje fra en kollektivutstilling i Praha 1962. I 1974 var hun også festspillutstiller under Festspillene i Bergen. Backer Mohr er representert i mange samlinger, deriblant Nasjonalmuseet, Kode og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697
ANNE-MARIE BACKER MOHR — SIGNATURER
