Det var helt på tampen denne gang. Skulle til Oslo ved flere anledninger for å se Årsutstillingen på Nasjonalmuseet. Men så var det den ene tingen etter den andre som gjorde at planene måtte forandres. Heldigvis lyktes jeg å klemme inn et besøk for noen dager siden da jeg var på vei mellom A og B.
Må innrømme at det er en smule heseblesende å løpe til Nasjonalmuseet for å presse inn en halv time før jeg måtte videre til en ny avtale. Likevel er jeg glad for at jeg tok meg tid til dette. Kan nå konstatere at dette er den mest solide Årsutstillingen jeg sett.
Som «blodfan» av Torbjørn Kvasbø var det godt å igjen se han på Årsutstillingen. Denne gang viste han en variant av sine ekstruderte rørformer. Man skulle tro at det er en tematikk som etter hvert støter på begrensninger. Likevel klarer Kvasbø å skape nye arbeider som er relevante. De organiske formene kjemper om både plass og overlevelse. I all sin modernitet oppleves verket som en kommentar til skikkelsen Laokoon som vi best kjenner fra den hellenistiske skulpturen fra 150 f.Kr.
Det beste som kan skje for norsk kunsthåndverk er påvirkninger fra utlandet. Felieke van der Leest har bidratt og bidrar til en intellektuell tradisjon som vi på mange måter mangler i Norge. Hennes Symfoniorkestersmykke med publikum har en komposisjonsmessig stringens underlagt smykkets konseptuelle utgangspunkt. Å på en så overbevisende måte balansere mellom humor og alvor vitner om et godt fundert kunstnerskap.
Når det begynner å krible i magen og jeg har lyst til å eie en ting så vet jeg at kunsten har truffet en nerve. Det skjedde i møte med Karin Forslunds Rosa Materie III. En sirkelform, tilsynelatende enkel i utførelsen. Kraftfull og eruptiv med sår i overflaten som ønsker å sprenge alle grenser. Overraskelsen var stor da teksten fortalte at Forslunds arbeid er laget i ovnsstøpt glass. Jeg var først overbevist om at det var keramikk. Henne ønsker jeg å finne ut mer om.
Katrine Ellefsen er en kunstner som imponert de siste årene. Hun står også for et av Årsutstillingens sterkeste arbeider. Ellefsen går utenfor rammen og balanserer mellom lek og alvor. Hennes tekstile collager har en inneboende styrke, og kan vanskelig knyttes til én stil, periode eller opphavssted. Å se en person som forholder seg så fritt til tradisjonene er en befrielse. I Gul enhet (Bag Lady Syndrome-serien) kan blikket og følelsene vandre rundt lenge uten egentlig å helt forstå hva det er man opplever. Man blir helt enkelt slukt opp av et annerledes univers.
En annen person som man bør notere seg er Tamara Marbl Joka. Tidligere i år vant hun Herbert Hofmann Prize 2023 under SCMUCK. Ikke bare har vi å gjøre med en smykkekunstner, men i aller høyeste grad en kunstner. Jeg vil påstå at Joka tatt smykkekunsten til et høyere nivå som beveger utover det dekorative og tekniske. Å gå inn i materialet med en nerve likt en habil billedhogger gir løfter om en enda lysere fremtid.
Når man opplever kunst så er det lett å forholde seg til tanker og mønster om hva man liker eller beveges av til vanlig. Derfor er det nødvendig å nullstille seg med jevne mellomrom. Ove Harder Finseth beveger på et mer sanselig nivå der skjønnheten blir løftet opp som sukkerspinn, dog uten å bli banal. Broderiets oppløste univers smigrer på en behagelig måte. Korsetten Glemte minner er sensuell og forførisk som Nicole Kidman i Eyes Wide Shut.
Ytterligere et sterkt bidrag står Eyvind Solli Andreassen for. Han har jeg fulgt nok så tett siden Årsutstillingen 2018 der jeg kjøpte hans verk who´s laughing now. Andreassen har siden den gang fortsatt å jobbe i en teknikk med leirpølser som bygges opp i abstrakte figurer der balanse er et gjennomgående tema. Siden 2018 har Andreassen hatt en jevn og solid progresjon, akkurat sånn man ønsker at et kunstnerskap skal utvikles. Det lover godt for fremtiden i norsk keramikk.
Det er vanskelig å peke på noe særlig negativt med Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling 2023. Juryen har gjort en solid jobb. Monteringen er med noen få unntak eksemplarisk. De aller fleste arbeider har nok rom slik at de kan oppleves uten alt for mye forstyrrelser. Det eneste jeg savner er en prisliste over arbeidene, slik det pleier å være. Tror ikke mange skjønner at Årsutstillingen faktisk er en salgsutstilling. Om du foreløpig ikke besøkt utstillingen så er den åpen til 30. desember.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697