Norges Jubileumsutstilling 1914 var en skikkelig mønstring av hva norsk industri, kultur og samfunnet kunne prestere på daværende tidspunkt. På utstillingen deltok mange kvinner. Men hvem de var vet vi lite om i dag. Hvorfor er det slik? Og hvorfor er det slik at Sparebankstiftelsen DNB bruker langt mye mer på innkjøp av kunst utført av menn?
I dette innlegget prøver jeg se på hva som skjedde for mer enn hundre år siden og hva som skjer nå. Løse tråder, ny kunsthistorie og spørsmål om hvordan vi kan gå veien videre. Først et tilbakeblikk på noen av de glemte kvinnene som deltok på Norges Jubileumsutstilling 1914.
Titti Karsten (1880–1963) var tidlig på 1900-tallet en viktig tekstilkunstner. Hun gikk i lære og jobbet en periode for tekstilkunstner Frida Hansen. Fra omkring 1904 var hun tekstilkonsulent for Den Norske Husflidsforening. Karsten hadde også en egen vevstue der det ble laget boligtekstiler. Hvis man skal stole på Norsk kunstnerleksikon utgjorde Jubileumsutstillingen høydepunktet i karrieren. Anledningen til konklusjonen er antagelig at forfatteren ikke hadde kjennskap til hennes øvrige produksjon. Det skyldes følgelig at museene i sin tid ikke kjøpte inn kvinners kunsthåndverk, med unntak for om det var en mann som sto bak designet.
Eli Sparre (1886–1966) gikk fra ca. 1908 til 1910 på Statens håndverks- og kunstindustriskole. En kort periode var hun også elev av Harriet Backer. Sparre var medlem av Foreningen for Andvendt Kunst og deltok på utstilling i Kunstnerforbundet i 1913 og Norges Jubileumsutstilling 1914. På sistnevnte viste hun en lysekrone i drevet kobber, to lyseholdere i kobber og smijern, putemønstre, broderi, rammer og smykker i sølv og kobber. Ifølge Registreringssentral for historiske data bodde Eli Sparre i 1910 sammen med tre søstre og moren Dudi Sparre og tjenestepiken Maren Sjølli i Linstowsgate 5, Oslo. Moren Dudi ble forsørget av barna, og om Eli opplyses det om at hun var «hjemmearbeidende med ciselering».
Flere av tidens kvinnelige kunsthåndverkere er i mange tilfeller blitt forvist til noteapparatet. Helga Windingstad er en av disse. Når vi søker på Nasjonalbiblioteket (nb.no) finner vi henne i boken Norske Kvinder (1914). Der omtales Windingstad som «smigrende bemerket ved den gamle uttræks- og italienske kniplingssøm, anvendt som felter i klare linstoffer til gardiner…». Kunsthistoriker Alf Bøe har nevnt henne i noen bøker, men antagelig mest som et kvinnealibi for å vise til hennes eksistens sammen med andre ukjente damer.
Laura Hovland (1883–1973) har faktisk egen artikkel i Norsk kunstnerleksikon. Der opplyses det om at hun deltok på Jubileumsutstillingen med uthamrede og siselerte smykker og andre metallgjenstander. Ellers virket Hovland mest som billedkunstner. Ifølge artikkelen i Norsk kunstnerleksikon med vekslende hell. Dårligere stilt er det med Ragnhild Bache-Wiig (f. 1891–?). Arkitekt ektemannen Ole Øvergaard omtalte henne slik: «Jeg er gift med Ragnhild Bache-Wiig. Hun fødtes 16/11 1891 på Sagene i Oslo og papaen var brukseier Hartwig Bache-Wiig, med hustru Amalie, f. Holt. Hun er utdannet som arkitekt og vielsen foregikk under utfoldelse av adskillig romantikk i Isumkapellet på Maihaugen 31/10 1918 i spanskesykens verste periode.» PUNKTUM!!!
Så til slutt. Vi kan stå «Enige og tro inntil Dovre faller». Men uten at ingen gjør noe, skjer ingenting. Vi kan be museene om å kjøpe inn mer kunst, kunsthåndverk og design av kvinner for å oppnå en jevnere kjønnsfordeling. Det er godt og vel så det. Samtidig bør vi spørre om pengesekken blir like godt fordelt på begge kjønn. Det tviler jeg stort på. Arbeidene til menn koster tradisjonelt langt mer enn kvinnenes.
I en artikkel i Aftenposten (les HER) forsvarer Sparebankstiftelsen DNB ved Anders Bjørnsen og Oda Wildhagen Gjessing stiftelsens samling og innkjøpspolitikk. Deres samling består av kun 10 prosent kunstverk utført av kvinner. Da jeg 19. oktober 2020 spurte Bjørnsen på hans Facebook-profil hvordan stiftelsen fordeler pengepotten mellom kjønnene ønsket han ikke å svare på spørsmålet. (Dette FB-innlegget er nå slettet). Hvorfor Bjørnsen ikke ønsket å svare på spørsmålet er ukjent. Min mistanke er at hvordan pengene skeivfordeles mellom kjønnene er dårlig PR for stiftelsen.
Sparebankstiftelsen DNBs kunstsamlings fokusområder er fremst tysk ekspresjonisme, Kurt Schwitters, Nikolai Astrup og Andy Warhol. Det viser seg at deres innkjøpspolitikk er alt for dominert av kunst laget av menn, og ikke minst konservativ. Jeg ønsker heller en mer fremoverlent holdning med fokus på samtidig kunst. Men da må stiftelsen bli mer dristige. Det krever et større mot da man ikke vet hvem som blir morgendagens (kvinnelige) kanoner.
For å fremme kvinners plass i kunst- og designhistorien må det jobbes aktivt for synliggjøring. Bøker, artikler, utstillinger, filmer og annet må til, og det i mengder. Det er ikke for sent, men det må skje nå.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819