«Så gick vi in i en stor fitta…» Denne setningen har hamret seg inn i bevisstheten. At som 10-åring ble presentert for kunst på en slik måte har gitt varig inntrykk. Foreldrene til min brors bestevenn visste ikke at de der og da skapte en stor kunstopplevelse, og det uten at jeg opplevde kunsten personlig.
Kunstinteresserte svensker kunne i 1966 få oppleve noe stort – i dobbel forstand. På Moderna Museet i Stockholm hadde Niki de Saint Phalle, Jean Tinguely og Per Olof Ultvedt laget en monumental skulptur. Navnet på denne var HON (HUN på norsk). En gigantisk kvinnekropp der besøkeren gikk inn mellom beina (fitta). Inni skulpturen var ulike installasjoner, som en melkebar i den ene puppen. Utstillingen ble en suksess, med 100.000 besøkende i løpet av to måneder.
Nå viser Henie Onstad Kunstsenter en stor retrospektiv utstilling over Niki de Saint Phalle (1930-2002). Kunstnerskapet spenner fra 1950-årene til tidlig 2000-tallet.
Å forklare de Saint Phalle i få setninger er en umulig oppgave. Født i Frankrike, men oppvokst i USA, i det som kan beskrives som en aristokratisk familie på nedadgående. Moren som ønsket at hun skulle gifte seg inn i velstand introduserte henne for kunst og mote. Som 16-åring ble de Saint Phalle oppdaget som modell, og to år senere giftet hun seg. De kommende årene var hun å finne på forsider til Vogue, Life og andre internasjonale magasiner.
I 1955 ble de Saint Phalle mor og modellkarrieren gikk til sin ende. Hun skilte seg og ble sammen med billedkunstneren Jean Tinguely. Omtrent samtidig begynte hun å male for alvor. Det er i dette skillet besøkeren på Henie Onstad blir kjent med den unge Niki de Saint Phalle, en selvlært kunstner som ikke gått på malerskole eller kunstakademi.
Hennes tidlige maleri Bateau (1956–1959), som vises på utstillingen, kan ses på mange måter. Et drømmelandskap med Jackson Pollocks dryppemaleri som fond. Et kosmisk univers med elementer av mennesker og menneskers spor. En svevende drage mot nattehimmelen kan være det håpet som holder mennesket i livet. Disse mørke og tunge maleriene var dog en kort parentes i karrieren. Hun beveget seg raskt mellom ulike måter å uttrykke seg på i disse formative årene.
Tidlig på sekstitallet ble riflen malerkosten i performancer dokumentert på film. Hun skjøt med skarpladet ammunisjon på installasjoner, med objekter fylt med maling. Aggressiv og sårbar, i en tid som så vidt reist seg opp fra verdenskrigen. Det voldelige og brutale blir ytterligere forsterket i assemblager laget av dukker, drager og militærfly. Mesterlig er Tyrannosaurus Rex (Study for King Kong) fra 1963.
Omkring 1965 laget Niki de Saint Phalle sine første voluminøse Nana-skulpturer. Frodige kvinner med stor rumpe, kraftige lår, heftige pupper og lite hode. Dette var hippietidens svar på Venus fra Willendorf. Livsbejaende kvinner som ønsket å forsyne seg av livets goder. Snu ryggen til kvinnefortrykk og fordommer. de Saint Phalle ønsket å ta plass, og hun tok plass. Å synliggjøre kvinnen som et autonomt vesen uavhengig av andre enn seg selv, eller muligens sammen med andre kvinner. Hyllesten til kvinnen ble personifisert med HON på Moderna Museet i Stockholm.
Utstillingen som er åpen til 12. februar er et overflødighetshorn. Betrakteren blir geleidet gjennom de ulike periodene i Niki de Saint Phalle sitt kunstnerskap. Hun var uredd og tok sjanser, og det er til å føle på.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819