Det er en skandale. Eller i hvert fall noe så nærliggende som pinlig. Nesten så man ikke vil tro det. Nå skal du få høre sannheten…
Sist lørdag var det åpning av Norske Kunsthåndverkeres Årsutstillingen. En mønstring jeg sett alt for få ganger. Det skyldes følgelig mitt sene oppvåknende og interesse for moderne kunsthåndverk. Denne gang måtte jeg reise fra Fredrikstad til Drammen. På invitasjonen sto det at det åpnet klokken 13. Men ingen informasjon var å finne om når utstillingen stengte denne dagen…
Kom til Drammens Museum et par minutter etter klokken 15. Da hadde jeg i underkant av én time på å løpe igjennom utstillingen. Og det er det som gjør meg pinlig berørt. Å skrive noe vettugt og rettferdig etter en slik runde er i grunn slemt overfor kunstnerne og de arrangementsansvarlige. Derfor må disse refleksjoner tas med en stor klype salt. Nå skal det skytes fra hofta i liggende knestående, om det gir mening.
Å ta inn kunst på inn- og utpust lar seg ikke gjøre. Tankene er derfor relativt ufiltrerte, spontane og ærlige (og muligens banale). For det første så vil jeg forklare utstillingens premisser. Det ble tatt ut 73 verk av 52 utøvere. Disse ble fordelt utstilt i to bygninger, pluss i den japanske hagen. I Lychepaviljongen vises de i typisk kunsthallmiljø, med hvite vegger og rene flater. I museumsbygningen derimot vises brorparten sammen med den eksisterende kunsthistoriske utstillingen. Jeg må med hånden på hjertet si at det blir forvirrende, og føles litt som en nødløsning – «OK.. vi har ikke nok plass. Hvordan løser vi det?» Muligens jeg er en sur gammel gubbe. Jeg har sett tilsvarende konsept tidligere. Det kan funke om utstillingens utgangspunkt er å interagere med samlingene.
I museumsbygningen er det dog noen utøvere som kommer heldig ut av konseptet. Vil derfor trekke frem Siri Berqvam sin tekanne Implantat. Objektet er ifølge kunstneren «en tekstil kopi av et objekt i samlingsutstillingen «Gjenstander fra livet». Slik folkekunstnerne tidligere kopierte sine forbilder, ville jeg foreta en slags tidsreise der jeg som samtidskunstner kopierer de gamle folkekunstnerne ut fra mine forutsetninger og bakgrunn.» Berqvams objekt er sprekt og hysterisk morsomt. Liker godt hennes fortolkning, og hvordan hun transformert fortid til nåtid. Det er en LCD-tripp a´la Beatrix Potter goes Trollmannen fra Oz. Samtidig er det en påminnelse om norsk folkekunst sin rike arv. Uansett. Hennes arbeid funker utrolig godt i denne museumssettingen.
Et av de beste arbeidene var Renate Desiree Dahl sin BMI 33,2. En skulptur i støpt Glava med epoxy. Motivet er et utsnitt av nedre del av magen, kjønn, rumpe og øvre lår. Teksturen i skulpturen er kjøttete og brutal. Like nakent som Lucian Freuds aktmalerier. Det fine med arbeidet er at det på en fryktløs måte klær av modellen i sin nakenhet. Nakenheten i dette tilfelle er ikke den fysiske nakenheten. Men heller en skam som mange overvektige bærer på. Å ta det ut på en så direkte måte beveget meg. Det var samtidig en kjærlighetserklæring til kroppen.
Med min bakgrunn som billedkunstner så stiller jeg spørsmålet. Dette verket burde vel heller vært utstilt på Høstutstillingen? I dette tilfelle synes jeg konseptet er mye sterkere enn at det er «materialbasert kunst» (som er noe av mantraet til Norske Kunsthåndverkere). På mange måter opplever jeg at «materialbasert kunst» er noe intetsigende, med tanke på at nesten all kunst er materialbasert. Det blir på en måte synlig i Renate Desiree Dahl sitt andre verk – BMI 41,3 – som er i støpt bronse. I utførelsen hører den mer hjemme i klassisk skulptur, der bronse troner høyest blant billedhoggerne. Så er det interessant å sammenligne priser (unnskyld mitt banale pengefokus). BMI 33,2 koster 35 000 kroner, mens BMI 41,3 koster 148 000 kroner. Jeg gir blanke F i hvilket materiale tingene er laget i. For meg så er det kunstneriske som trumfer. I dette tilfelle så trumfer faktisk Glavaen over bronsen.
Første gang jeg så Elin Hedbergs korpus i sølv var på Årsutstillingen for noen år siden. Syntes den gang at de var freshe og hadde en god spenst i uttrykk og utførelse. Tidligere i år viste hun nye arbeider på Østfold kunstsenter. På tross av en enkelte «feilskjær» hadde hun løftet seg ytterligere noen hakk, særlig i de mer reindyrka konseptuelle arbeidene. Derfor var det med en viss skuffelse å se Årsutstillingens kolleksjon. De organiske trepinnene som er montert til sølvet oppleves som fremmede og lite gjennomtenkte. Hadde de derimot fått agere mer i samspill med det hammerslåtte sølvet og fått til en diskusjon mellom materialene så hadde det fungert bedre.
En positiv overraskelse var den for meg ukjente Margrethe Loe Elde. På avstand så jeg fire abstrakte, ekspressive skulpturer. Tre på én sokkel, og en større skulptur alene på en sokkel ved siden av. Det umiddelbare inntrykket var at de var i keramikk. Overraskelsen var derfor stor da jeg leste at hun brukt tekstilt avfall. Var derfor nødt til å gå på kloss hold og ta objektene i nærmere øyesyn. Det begynte å krible i kroppen, noe som skjer når følelseslivet går amok. Det er for meg en god indikator på at kunst beveger. Instinktivt nesten løp jeg for å hente en utstillingskatalog for å se verkslisten. Prisen var 6 000 kroner.
Å bruke så mange penger på kunst i dagens situasjon, med ujevne inntekter, gjorde meg usikker. Jeg gikk rundt og ble forbanna på meg selv. Hvordan skal et kjøp forsvares. Ba kjæresten om å få være litt alene, og spurte om hun og barna kunne gå for seg selv en stund. Logikken sa nei, nei, nei… Hjertet sa ja, ja, ja… Klokken begynte å nærme seg stengetid. I bakhodet lå den dårlige samvittigheten som påminte meg om datteren som ønsker seg en ny seng. En seng er på tross av alt mye viktigere enn en skulptur. Så måtte jeg bare allikevel. Det var ingen vei tilbake. Nå skal jeg bli bedre kjent med kunstnerskapet til Margrethe Loe Elde, og gleder meg til å ha kunstverket i stuen om ikke lenge.
Jeg har tidligere sagt det, og ikke minst skrevet – KJØP KUNST. Det er noe spesielt å omgi seg med kunst. Et påfyll, en renselsesprosess. For mitt vedkommende så strekker dessverre oftest ikke økonomien til. Om kort tid derimot har jeg glemt oppofringen, men kan nyte verket.
Til sist vil jeg komme med en oppfordring til Drammens Museum. Jeg synes det er trist at museet kun har åpent fra klokken 11 til 15. Det betyr i realiteten at de fleste yrkesaktive sjelden har mulighet til å besøke museet. Kan dere vær så snill og utvide åpningstiden, i hvert fall nå under Årsutstillingen, til å begynne med.
Det er en skandale å dokumentere en utstilling med mobiltelefon. Det er pinlig å skrive en omtale når man brukt mindre enn et minutt per arbeid. Jeg tar det på min kappe. Reis til Drammen og skaff deg egne meninger, og vær uenig med meg.
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697 Kontonummer: 6105 06 71819