Med stor risiko for å bli tatt for å være høy på pæra så skriver jeg likevel dette kritiske innlegget. Jeg lurer stadig på museenes formidlingsansvar. Hva er det som har gått galt, og ikke minst hvorfor?
Kunnskapsformidling er ikke kun det å stille ut masse pene ting og pakke det inn i forføreriske omgivelser. Hvis vi tar Nasjonalmuseet som eksempel så har de i underkant av 300 ansatte. Museet kostet i overkant av 6 milliarder å bygge. Med disse tallene som bakteppe vil jeg samtidig si at nye Nasjonalmuseet er et fantastisk bygg. Elsker å gå rundt og føle på de arkitektoniske valgene som er blitt tatt. Bygningen puster av håndverkskvalitet.
I dette innlegget skal søkelyset rettes mot tre museer – Nasjonalmuseet, KODE og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKM). Anledningen er at de tre er de «opprinnelige» kunstindustrimuseene. NKM er det eneste som beholdt sitt opprinnelige navn. Kunstindustrimuseet i Oslo er nå innlemmet i Nasjonalmuseet. Vestlandske Kunstindustrimuseum er blitt slått sammen med andre museer til KODE i Bergen.
Min fascinasjon for kunstindustrimuseene våknet i Trondheim da jeg vanket på NKM. Der ble jeg tatt imot med åpne armer av museumsdirektøren Jan-Lauritz Opstad. Veien fra idé til beslutning var ofte kort på museet. Senere fortalte Jan-Lauritz meg at han sett seg lei på stadig mer byråkratisert museumsvirksomhet. Tiden ble stadig bundet opp i møter i stedet for den kreative virksomheten. I denne sammenheng skal nevnes at Opstad jevnlig skrev bøker og artikler, i tillegg til annen virksomhet som var pålagt hans ansvar.
Og det er her jeg ønsker å komme til kjernen. Dagens museer har blitt mastodonter på testosteron som er lite fleksible. Hvis vi kan kalle bøker og artikler intellektuell formidling så ønsker jeg her å gjøre en sammenligning. Dessverre har jeg ikke lykkes med å få alle tall verifisert. Så de må tas med en liten klype salt.
Jeg ønsker først å fokusere på antall bøker innen kategorien kunstindustri som museene publisert for perioden 2016-2023. Utgangspunktet 2016 er fordi da etablerte jeg min nettside. Det gir noen konkrete tall å forholde seg til. Så tar jeg meg også friheten til å sammenligne museenes bokproduksjon med min for den aktuelle perioden.
Nasjonalmuseet
Scandinavian Design og USA 1890-1980 (2021)
Ekstrem Ekstrøm : Norsk møbel- og industridesign (2016)
Japanomania i Norden 1875-1918 (2016)
KODE
Materielle påstander : Nina Malterud (2022)
KNAG : håndverksmøbler fra Bergen. (2020)
Krefter : Dyrdal Kvasbø Tingleff (2019)
Porselen og revolusjon (2018)
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
Ta deg tid (2021)
Damselfrau (2019)
Hannah Ryggen: Triennale 2019 (2019)
125 gjenstander, valg, fortellinger (2018)
Hannah Ryggen: Triennale 2016 (2016)
Mats Linder
Norske smykker (2023)
John Gulbrandsrød (2023)
Bendt Winge (2022)
Eystein Sandnes (2022)
Sigurd Resell (2022)
Rolf Hansen (2022)
Bjørn Engø (2022)
PLUS tekstildesign (2022)
Hearts and Pines (s.m. Jorunn Veiteberg, Cecilie Tyri Holt og Anne Britt Ylvisåker) (2022)
Benny Motzfeldt (2021)
Karl Edvard Korseth (2021)
Gerhard Berg (2021)
Arne Tjomsland (2021)
Fredrik Kayser (2021)
Anna-Greta Eker (2020)
Norsk design og kunsthåndverk A til Å (2020)
Bruksbo Tegnekontor (2019)
Konrad Galaaen (2019)
Norske stoler (s.m. Svein Gusrud) (2017)
Arne Lindaas : Edens have og andre synder (2017)
Rastad & Relling (2016)
Trenger ikke være statistiker på SSB for å se at jeg gitt ut flere bøker enn de tre kunstindustrimuseene til sammen. Bør vel samtidig nevne at de fleste av museumspublikasjonene er skrevet av flere forfattere, og i mange tilfeller av personer som ikke er ansatt på museene. Jeg vet ikke hvilken budsjetter de opererer med. Til de bøkene jeg skrevet så har jeg fått offentlig skrivestøtte for i runde slenger 170.000 kroner. Bøkene Konrad Galaaen og Hearts and Pines har vært betalte oppdrag. Resten av all skrivetid er finansiert av meg selv.
I dag er det blitt alt viktigere å være synlig på internettet. Det er også en demokratisk måte å formidle kunnskap på. Å publisere artikler og innlegg på museenes nettsider er derfor nødvendig for å vise at man ønsker å tilgjengeliggjøre norsk kulturhistorie. Spørsmålet er i hvor stor grad museene driver med aktiv kunnskapsformidling på de egne nettsidene? Du kan jo sjekke selv.
Lenke til Nasjonalmuseet HER
Lenke til KODE HER
Lenke til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum HER
Bare for å sprite innlegget en smule så kan jeg fortelle at på min nettside er det i perioden 2016-2023 blitt publisert mer enn 850 innlegg og artikler uten offentlig støtte.
Vet ikke hvor mange fagartikler på papir innen kategorien kunstindustri de museumsansatte på de tre kunstindustrimuseene publisert i perioden 2016-2023. Det må de selv svare på. Har dog gjort et kjapt overslag på min egen produksjon for perioden. Ser ut å være i overkant av 150 fagartikler på papir. I tillegg er det x antall fagartikler som er publisert på nett for flere digitale plattformer, som Plnty og Bygg og Bevar, bare for å nevne to. I tillegg bør kanskje nevnes mer enn 560 artikler for Store norske leksikon, som jeg skrevet helt eller delvis i perioden 2016–2023.
Det ble fryktelig mye selvskryt dette da. Det tar jeg på min kappe. Meningen med denne redegjørelsen er å vise hvor skammelig lite de tre museene publiserer. Ut fra denne sammenstillingen kan det se ut som én person har større produksjon enn de mer enn 300 ansatte på NM, KODE og NKM til sammen. Noen ganger kan det være greit å få satt ting i perspektiv.
Jeg velger nå å knabbe en boktittel – Å forstå fortiden og formidle for framtiden. Det er det perspektivet vi må ha. Når museene ikke bruker tid på å skape varige forskningsresultater går mye av kunnskapen i glemmeboken. Tenk på alle ressurser de ansatte sitter på som aldri blir dokumentert i trykket tekst. Jeg vil nå poengtere trykket. Fordi vi vet at tekst på internettet og ellers digitalt har en tendens til å forsvinne etter en stund. Synes museene at det er greit å fremstå som intellektuelle hulrom og tomme kalorier?
©Mats Linder / matslinder.no
VIPPS: 527697