DESIGNEREN SOM GIKK OPP I RØYK

Designeren som gikk opp i røyk høres ut som tittelen på en krimroman. Dessverre er tittelen mer alvorlig enn så. Problemet her til lands er at vi er på god vei til å miste vår designhistorie. Og designerne fortsetter å gå opp i røyk.

Hva mer vet vi om Anna Marie Riis enn at hun er en norsk-amerikansk designer som ble født på Tysnes i 1857 og at hun døde i 1945. (Foto: Nasjonalmuseet)

Sist søndag ble jeg oppringt av en journalist fra New York. Han hadde lenge jaktet på engelsk litteratur om norsk design. Etter mye om og men fant han utstillingskatalogen jeg skrevet til «Norwegian Icons – New York» på et amerikansk bibliotek. Han spurte hvorfor norsk design er så lite kjent i utlandet. Jeg svarte at vi er svært dårlige på å forvalte vår kulturhistorie. Bøker om norsk design er en mangelvare, og særlig på engelsk. Jeg formidlet ham noen kontakter og etterpå sendte jeg ham en del bilder han kunne bruke til artikkelen.

Fotografiet fra utstillingen til «Norway Designs for Living» i Chicago i 1951 ble utlånt til den amerikanske journalisten.

Et av svarene på hvorfor norsk design er så lite kjent er mangelen på merkevarebygging. Norge har strykkarakter i merkevarebygging. Det er faktisk ikke nok med at norske varer er bra, eller for den saks skyld ekstraordinære, hvis vi ikke forklarer det for omverden.

En viktig del av merkevarebyggingen er vår kulturhistorie. Men når historien er mangelfull eller ikke eksisterende blir merkevaren et tomt skall uten innhold og verdi.

Hva med om å gjøre dybdeintervjuer med nålevende kunsthåndverkere? Ingrid Askeland har garantert mye på hjertet. (Foto: Nasjonalmuseet / Larsen, Frode)

Jeg mener at det er av nasjonal viktighet å heve kunnskapen om våre designere og kunsthåndverkere. Det siste store skippertaket var i anledning utgivelsen av firebindsverket Norsk kunstnerleksikon som kom på Universitetsforlaget (1982-86). Leksikonet er fylt med artikler om designere, kunsthåndverkere, billedkunstnere og arkitekter.

Hva har så skjedd etter 1986? Jeg tør å påstå ingenting. Eller i hvert fall svært lite. Kunnskapen om designere og kunsthåndverkere aktive fra 1980 til i dag er svært begrenset. Selvfølgelig er det unntak, men i det store hele er vi på vei å utradere fortellingen om vår moderne kulturarv.

Nils J. Tvengsbergs bord for Norplasta fra 1968 er typisk for det sene 60-tallet. Men hva mer har han tegnet? (Foto: Nasjonalmuseet)

For noen uker siden døde industridesigneren Nils J. Tvengsberg. Jeg hadde han som venn på Facebook. Lenge tenkte jeg å spørre Nils om hans designgjerning sånn at hans historie ble fortalt. Nå må historien rekonstrueres med hjelp av familie og venner for å gi ham en rettferdig plass i kunsthistorien.

Hvem tar ansvar for at Inge Forø blir innskrevet i historiebøkene? (Foto: Nasjonalmuseet)

Fordi situasjonen er elendig må man brette opp ermene. Våre tre kunstindustrimuseer må innse sin besøkelsestid og ta ansvar. Per i dag er deres produksjon av tekstmateriale nærmest ikke-eksisterende. Å forvalte er ikke det samme som å formidle. Så hva bør de gjøre:

Kunstindustrimuseene må først erkjenne at de har et ansvar med å formidle norsk design- og kunsthåndverkshistorie. Så må det til et samarbeid mellom museene og de kunstfaglige institutter på norske universiteter realiseres. I fellesskap kartlegger de og utarbeider en plan der man tar opp arbeidet etter Norsk kunstnerleksikon. Det får også den konsekvensen at studentene får et nært samarbeid med museene, og ikke minst museene vitaliseres. Det sistnevnte trengs så til de grader.

Hvis det ikke kommer til å skje forandringer innen snar fremtid kan vi bare fyre opp en rev og la alt gå opp i røyk.


©Mats Linder / matslinder.no



VIPPS: 527697