Som alltid gleder jeg meg til å se hva Blomqvist har å by på når de kjører Norsk moderne auksjon. Ofte er det noen gøyale overraskelser. Nå har jeg valgt ut 12 favoritter jeg gjerne skulle hatt selv. Lurer egentlig på hva en psykolog hadde sagt hvis vedkommende kunne profilere meg med utgangspunkt i de utvalgte objektene? Jeg tør ikke å gjette. Uansett. I dette innlegget kommer flere usakligheter. Sorry …
La oss begynne litt rolig. Først ut er Benny Motzfeldt sin unika vase fra PLUS, datert 1984. Etter å ha sett bokstavelig tusener med BM kunstglass er det få som jeg faller for. Denne vasen derimot opplever jeg er fylt med en åndelig ro. Får nærmest en type japansk fornemmelse over uttrykket.
Skal man bruke noen tusenlapper på den man er aller mest glad i så hvorfor ikke slå til på dette utrolig flotte halssmykket av Tone Vigeland. Synes at løsningen med reguleringen av halsstørrelsen på klaven er både smart og estetisk godt gjennomført. I selve anhenget får jeg en opplevelse av Vigelands skulpturer som hun laget på 2000-tallet. Blir ikke overrasket om smykket bikker 15 000 kroner, fordi det er det verdt – uten tvil.
For et par år siden ble jeg kontaktet av noen amerikanske hotshot interiørarkitekter. De var på jakt etter originale og heftige norske møbler fra 1960- og 1970-årene. De falt pladask for denne sofaen som Peter Opsvik designet for Stranda Møbelfabrikk i 1967. For noen år siden var denne type møbler nesten umulig å selge. Ellers leste jeg en artikkel fra tidlig 1970-årene i går. Da brukte skribenten et tilsvarende møbel som skrekkeksempel på sløsing av materialer. Jeg kan jo på én måte skjønne resonnementet, men hold opp. Sofaen er jo bare så kul.
For en tid siden fikk jeg en melding om at jeg burde skrive en artikkel om Turid Balke. Fordi jeg aldri hørt om Balke tidligere måtte jeg sjekke hva hun har laget. Ble veldig betatt av hennes naive og sjarmerende figurer. Kan det være slik at vi ser en ny trend? Bort med minimalismen og inn med det morsomme og fargeglade.
I natt drømte jeg at jeg mistet en flott keramisk skulptur av Torbjørn Kvasbø i bakken. I drømmen skulle jeg imponere på noen pene damer. Kanskje derfor jeg mistet den? Da jeg så keramikkflisene sa jeg lakonisk at der gikk 6000 kroner opp i røyk. Ikke for at jeg brydde meg om pengene, men mest for at jeg ødelagt et flott kunstverk av Kvasbø, og kanskje fordi jeg dummet meg ut foran de flotte damene. Nå spør jeg meg selv, har jeg råd til denne skulpturen. Hvis svaret er JA, har jeg plass til den. Svaret er NEI. Vil jeg ha den likevel? JA …
Når man er usikker på om man liker noe eller ikke så må man virkelig gå i dybden av Jeget. Til tross for at jeg har brukt gravemaskin i mine dypeste psykiske rom har jeg ikke blitt enig med meg selv. Liker jeg bestikket til Peter Raacke? Vet ikke. Når det er svaret bør man kjøpe for å utfordre seg selv.
Hvis du ikke har råd til et kunstverk av Anish Kapoor, som jeg tror at du ikke har, så kjøp denne brosjen. Hvis du Christen Sveaas leser innlegget så trenger du ikke sende en melding til meg, fordi jeg vet at du har et verk av Kapoor. Får litt den samme følelsen av Solnør Rogans brosje som Kapoors kunst. Det handler om eksistensialisme.
Er en smule urolig for at jeg har utpekt Willy Johanssons vase som en favoritt ved en tidligere anledning. Hvis det er tilfelle så ber jeg om unnskyldning. Litt som i Solnør Rogans brosje så har denne vasen kvaliteter som beveger menneskelivet og sjelen. Tror jeg stopper der.
Da jeg først så kaffeserviset tenkte jeg at her har det skjedd en feil. Hva gjør et servise fra Alessi i Norsk moderne auksjonen? Så feil kan man ha. Det viste seg at serviset er laget av J. Tostrup i 1930-/1940-årene. Min neste tanke var at vurderingen er lav. Neste tanke var; hvorfor koster slike skatter så lite i Norge. Håper at noen fra utlandet får tilslaget. Noen som skjønner kvaliteten i norsk design. Det er på tide at vi våkner opp.
Jeg er i grunn ingen fan av kunsten til Bård Breivik. Denne skulpturen derimot liker jeg. Den er skadet og forslått. Kanskje den har blitt bedre av den grunn? Hadde jeg hatt nok plass og penger (det evige problemet), så hadde Torso II vært nødt til å bli med meg hjem til Fredrikstad.
Muligens jeg har kommet i den mannlige overgangsalderen da man bare er blitt sur og grinete. Men møbler skal funke, og det gjør Dysthes bord i Laminat-serien. Dette er beste norske funkisen, mer enn 30 år etter noen skjønte hva funkis/funksjonalisme var. Jeg sier det derfor bare én gang. Yes Dysthe, You Nailed It.
Med risiko for å bli tatt for å repetere meg selv så kommer Gerhard Munthes mystiske brosje fra J. Tostrup enda en gang. Hvis du vil bli mer forundret kan du lese om den HER.
Hvis det er noen i dette landet som skal krones til tåkefyrste så er det undertegnet. Dette var kvalifisert visvas fra noen som burde vite bedre. Når det er sagt så kan jeg røpe at opp gjennom årene har jeg hatt grei fingerspitzgefühl med å kjøpe ting på rett tidspunkt. Hint hint … Lenken til Blomqvist Norsk moderne finner du HER.
©Mats Linder / matslinder.no