Ole Morten Rokvam er en norsk keramiker som arbeider i skjæringspunktet mellom kunsthåndverk, skulptur og materialbasert forskning. Han er særlig kjent for skulpturelle kanner, monumentale porselensarbeider og sin omfattende kunnskap om vedfyring og bygging av keramikkovner.
Ole Morten Rokvam (1963) flyttet som ung til USA og studerte samfunnsøkonomi ved Indiana University i Bloomington fra 1984 til 1989, etter det søkte han seg mot et mer fysisk og materialbasert arbeid. I leiren fant han en arbeidsform som kunne forene praktisk erfaring, teknisk problemløsning og intellektuell refleksjon. I 1995 reiste han tilbake til USA. Fra 1995 til 1997 studerte han keramikk ved Indiana University, der han mottok utmerkelsen Outstanding Student Award. Han fortsatte deretter studiene ved Southern Methodist University i Dallas fra 1997 til 1998, før han hadde et ettårig kunstneropphold ved Arrowmont School of Arts and Crafts i Gatlinburg i Tennessee.
Rokvam stilte ut og solgte arbeider i USA, men valgte etter noen år å vende tilbake til Norge. Høsten 1999 etablerte han verksted i et gammelt verksted i Risør. Overgangen innebar at han måtte bygge opp et nytt faglig og økonomisk grunnlag. Han ønsket å utvikle keramiske kunstobjekter fremfor å basere virksomheten på produksjon av bruksgjenstander. Et etableringsstipend fra Kulturrådet i 2000 og medlemskap i Norske Kunsthåndverkere fikk betydning i denne fasen. Han bygde sin første vedfyrte ovn i Norge i 2000 og delte erfaringene han hadde opparbeidet seg gjennom utdanning og arbeid i USA. Han ble dessuten en del av Torbjørn Kvasbøs fyringslag på Ringebu, sammen med blant andre Kari Brovold Hagen.
Kannen har en sentral plass i Rokvams kunstnerskap. Tidlig arbeidet han særlig med tekannen, men ikke først og fremst som en beholder for te. Han tok utgangspunkt i kannens lange keramiske tradisjon og i de grunnleggende kjennetegnene tut, lokk, håndtak og kropp. Disse elementene ble forskjøvet, omformet eller delvis skjult, slik at gjenstandens funksjon ble usikker. Tekannene fra slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-årene skiller seg tydelig fra tradisjonelle brukskanner. De er bygget opp av dreide og håndbygde deler og kan også inneholde funne gjenstander, eldre maskindeler og mekaniske komponenter. Sammensetningene kan ved første øyekast virke tilfeldige eller fragmenterte, men er resultat av en bevisst kompositorisk prosess.
Arbeidene beveger seg mellom det gjenkjennelige og det fremmede. De kan minne om maskiner, redskaper eller tekniske innretninger fra et ukjent industrielt landskap. Ved å gi kannen et slikt uttrykk åpner Rokvam for spørsmål om funksjon, nytte og produksjon: Hva skjer når en bruksgjenstand ikke lenger kan brukes? Når går den fra å være redskap til å bli skulptur? Og hvilke forestillinger om samfunn og teknologi bærer formen med seg? Mange av arbeidene fra denne perioden har nummer som tittel. Den nøytrale nummereringen unngår å styre betrakteren mot én bestemt fortolkning. Et eksempel er 348 fra 1998, som ble kjøpt inn av Innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk i 2001 og nå inngår i samlingen til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Arbeidet er dreid og håndbygget i brunt steingods og sandblåst etter brenningen.
Fra omkring 2010 videreførte Rokvam undersøkelsen av kanneformen gjennom Oil Can Series. Her er utgangspunktet ikke tekannen og hjemmets sosiale ritualer, men oljekannen som industrielt redskap. Overgangen kan forstås som en bevegelse fra husholdningens og teselskapets kultursfære til verkstedet, maskinen og industrien. Oljekannene er laget i porselen ved hjelp av støpeformer og finnes i flere varianter, med ulike tuter og enkelte mekaniske elementer. Sammenlignet med de tidligere, individuelt sammensatte tekannene innebærer støpeprosessen en mer systematisert produksjonsform. Likevel blir ingen av arbeidene helt like. Under vedfyringen utsettes porselenet for flammer, aske og skiftende temperaturer. Dette skaper variasjoner i farge og overflate som kunstneren kan påvirke, men ikke kontrollere fullt ut. I noen arbeider er virkningene dempede og nesten monokrome. I andre danner asken kraftige sjatteringer og fargespill. Den forholdsvis enkle grunnformen blir dermed et underlag for ovnens prosesser. Spenningen mellom den kontrollerte formen og den delvis uforutsigbare overflaten er et gjennomgående trekk ved Rokvams keramikk.
Vedfyring har vært en sentral del av Rokvams praksis siden starten av karrieren. Han har opparbeidet seg spesialisert kunnskap om hvordan ulike ovnstyper, konstruksjoner, treslag, temperaturforløp og plasseringer påvirker det ferdige resultatet. Per 2026 hadde han medvirket til å bygge 73 keramikkovner i Norge og andre land.
I 2001 kom keramikerne Chester Nealie fra Australia og John Neely fra USA til Risør for å bygge en japanskinspirert vedovn sammen med Rokvam i bakgården til Risør Kunstforum. Byggingen ble fulgt av et kurs med deltakere fra flere nordiske land og andre deler av verden. Prosjektet er et eksempel på hvordan ovnen i Rokvams praksis fungerer både som kunstnerisk redskap og som samlingspunkt for erfaringsutveksling.
Vedfyring skiller seg fra mange andre brennemetoder ved at brenselet påvirker arbeidene direkte. Aske følger flammene gjennom ovnen og legger seg på keramikken, der den kan smelte og danne glassaktige overflater. Plasseringen av et objekt får derfor stor betydning. Resultatet oppstår i et samspill mellom kunstnerens planlegging og forhold som bare delvis lar seg styre. For Rokvam er denne usikkerheten en produktiv del av prosessen. Formen er utviklet før brenningen, men overflaten fullføres gjennom møtet med flammer, aske og høy temperatur. Når ovnen åpnes, må kunstneren vurdere hvordan den nye overflaten virker sammen med formen.
Rokvam har samarbeidet jevnlig med Torbjørn Kvasbø ved Senter for keramisk kunst på Ringebu, blant annet om bygging og fyring av vedovner. Studenter fra Kunsthøgskolen i Oslo og Universitetet i Bergen har deltatt i flere av prosjektene. De får erfaring med hele arbeidsforløpet: å bygge ovnen, klargjøre ved, plassere ubrent keramikk og gjennomføre en fyring som kan pågå kontinuerlig i flere døgn. Denne arbeidsformen er del av en kollektiv kunnskapskultur innen keramikkfeltet. Teknisk forståelse overføres gjennom praktisk deltakelse, observasjon og samarbeid. Rokvam har også veiledet studenter ved Universitetet i Sørøst-Norge i forbindelse med byggingen av en vedfyrt keramikkovn til verkstedet ved Porselensmuseet i Porsgrunn i 2020.
Arkitektur, maskindeler og mekaniske konstruksjoner er tilbakevendende inspirasjonskilder i Rokvams kunst. Dette kommer tydelig til uttrykk i de monumentale skulpturene Form 1–4, laget i forbindelse med prosjektet Transformator, initiert av Tulla Elieson. Prosjektet ga 17 keramikere tilgang til produksjonsanlegget til Norsk Teknisk Porselen, en fabrikk som produserer høyspenningsisolatorer. Rokvams fire verker er utført i dreid og ekstrudert porselen og er over to meter høye. De kan minne om eldre maskindeler, isolatorer eller komponenter fra et kraftverk, uten at de har en bestemt teknisk funksjon. Rokvam integrerte også eksisterende industriprodukter, blant annet kabelfordelere i porselen og skrumekanismer i metall. Møtet mellom keramisk håndverk, industriell produksjon og funne komponenter gir arbeidene et tvetydig preg: De virker både historiske og framtidsrettede, funksjonelle og ubrukelige.
Rokvam har også utført kunst i offentlige rom. Til Frydenborgsenteret i Risør laget han i 2002 en installasjon av rette rørformer som kan gi assosiasjoner til orgelpiper. Formene representerer enkeltindivider samlet i en gruppe. De ytterste elementene har ru, sandblåste overflater, som viser til hvordan mennesker preges og forandres gjennom livet. De større, frittstående skulpturene kan fremstå som komplekse og uoversiktlige ved første møte. Etter hvert blir det tydelig hvordan de ulike delene er satt sammen gjennom rytme, balanse, kontrast og gjentakelse. Vekslingen mellom harmoniske og disharmoniske elementer er en viktig del av verkenes uttrykk.
Rokvam har deltatt i en rekke utstillinger i Norge og internasjonalt. I 2003 ble han antatt til den andre internasjonale keramikkbiennalen i Sør-Korea, World Ceramic Biennale Korea. Han har hatt separatutstillinger ved blant annet Galleri Villvin i Risør, Galleri Format i Bergen (nå KRAFT) og Kaolin i Stockholm. I 2022 viste han utstillingen Industrilandskap sammen med Rune Nylund Larsen ved Kunsthall Grenland i Porsgrunn.
Rokvam har også ledet og deltatt i en rekke verksteder, undervisningsopplegg og skoleprosjekter, blant annet som prosjektleder under Porselensfestivalen i Porsgrunn i 2005. Arbeidene hans er kjøpt inn av flere norske museer og offentlige samlinger, blant dem Nasjonalmuseet, Kode, Sørlandet Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
©Mats Linder / matslinder.no