IL-O-VANHVERDAGSDESIGN TIL FOLKET

Thorbjørn Ryghs Vørterkaka ble en stor salgssuksess. (Foto: Nasjonalmuseet / Larsen, Frode)

Il-O-Van var under 1900-tallet en av landets viktigste aluminiumvareprodusenter. Firmaet laget i hovedsak produkter til kjøkkenet. Produksjonen startet 1912 i Oslo og sluttet med nedleggelsen i Moss 2007. Blant deres mest kjente produkter er Thorbjørn Ryghs vannkjele, kalt Vørterkaka.

Ernst Poleszynski. (Ukjent fotograf)

Industrieventyret Il-O-Van Aluminiumvarefabrik begynte med Ernst Poleszynski (1868-1929). Han vokste opp på barnehjem i Krakow, før han flyttet til Danmark, og senere Norge. Her begynte han arbeide som kunststøper ved Drammen Jernstøperi. Senere flyttet han til Christiania der han etter kort tid gjorde seg et navn som en fremragende kunststøper. Da han i 1894 etablerte Kristiania Kunst- og Metallstøperi var det å regne som landets første kunststøperi.

Under arbeidet med Abel-monumentet 1906. (Ukjent fotograf)

Poleszynski hadde større visjoner enn å kun drive som kunststøper. I 1912 etablerte Poleszynski en kasserollebedrift som en underavdeling til støperiet i Øvregata 5 og 7 ved Akerselva. Arbeidsstokken det første året var på 12 mann. I 1914 leide han et 300 kvadratmeter stort lokale i naboeiendommen. Det ble innkjøpt nødvendig utstyr som trykkbenker og presser. Første verdenskrig hadde akkurat begynt og det var behov for nødvendig utstyr. Fabrikken produserte derfor også feltflasker, håndgranater og bajonettslirer til hæren.

Produkter fra kokilstøperiet.

Til tross for at Il-O-Van var en moderne bedrift var det lite som minnet om industrialisert produksjon. De fleste arbeidsmomenter ble manuelt utført. Tuter til kanner ble sveiset sammen med gass man selv produserte på fabrikken. Da krigen var over ble behovet for kjøkkenutstyr større. Kasseroller, kjeler, suppeøser og vannøser ble produsert i store kvanta. Fordi det var nødvendig å utvide bedriften så Poleszynski seg nødt til å ekspandere. Dog fant han ikke egnede lokaler i hovedstaden.

Dette varemerke til Il-O-Van ble tatt i bruk rundt 1921/1922.

I 1922 kjøpte Poleszynski derfor den nedlagte aluminiumfabrikken A/S Saturn Præsisjonsstöperi i Moss. Produksjonen ble så overført dit. Samtidig tok man i bruk varemerket Il-O-Van, som en forkortelse av «ild og vann». I 1925 overtok sønnen Gotfred Ernø som disponent, mens sønnen Josef Poleszynski fortsatte som salgs- og reklamesjef. Ernst Poleszynski fulgte godt med på bedriften helt til han døde i 1929. I 1947 ble fabrikken totalskadet etter en brann. Med stort pågangsmot bygget man nye lyse lokaler. Etter fabrikken sto ferdig i 1948 var bedriftens samlede gulvareal på 3.500 kvadratmeter.

Tidlig versjon av Thorbjørn Rygh Vørterkaka fra ca. 1951. (Foto: Mats Linder)

For å styrke konkurranseevnen var Il-O-Van nødt å skape nye trendriktige produkter. Industridesigneren Thorbjørn Rygh ble engasjert til å fornye vareutvalget. I 1951 tegnet han bedriftens mest profilerte og mestselgende produkt – skjenkekjelen «Vørterkaka».

Denne versjonen av Ryghs skjenkekjele fikk produktnummer 951 / 751. (Foto: Mats Linder)

Etter kort tid ble kjelen forbedret ved at bøylen ble bevegelig. Den viktigste forandringen var da man bestemte seg for å eloksere kjelen i ulike farger. Populariteten til Vørterkaka resulterte i at man var nødt å rasjonalisere produksjonen. Da kjelen gikk ut av sortimentet i 1976 hadde man produsert rundt 800.000 enheter.

Stillbilde fra Ivo Caprinos film Husmorfilmen fra 1961 som illustrerer salgssamarbeidet mellom Aluminiumvarefabrikken Furjo, Halden Aluminiumvarefabrikk, Il-O-Van, Nordisk Aluminiumvareindustri og Norsk Aluminiumvarefabrikk.

Fra 1961 samarbeidet Aluminiumvarefabrikken Furjo, Halden Aluminiumvarefabrikk, Il-O-Van, Nordisk Aluminiumvareindustri og Norsk Aluminiumvarefabrikk. Tanken bak salgs- og produksjonssamarbeidet var å møte konkurransen fra utlandet. Man kom til enighet om å redusere hver enkelt fabrikks produksjon av standardartikler slik at ingen artikler ble produsert ved mer enn én fabrikk. Produktene ble fra da av markedsført under navnet Høyang, eiet av Nordisk Aluminiumvareindustri. Samarbeidet hadde flere stordriftsfordeler. Da produksjonen ble rasjonalisert resulterte det i lavere produksjonskostnader. Konkurranseevnen på det internasjonale markedet ble også styrket for samtlige fem fabrikker.

Oskar Sørensen. Kasserolle. Høyang Extra med Teflon – 607. Tildelt Merket for god design 1967. (Foto: Mats Linder)

I 1964 bygde Il-O-Van en fabrikk for eloksering. Det underlettet produksjonen og man sparte penger i produksjons- og transportkostnader. I tillegg elokserte man for Cathrineholm og andre fabrikker. I 1968 gikk Il-O-Van ut av familien Ernø da bedriften ble overtatt av Nordisk Aluminiumsindustri. Det samme året ble Nordisk Aluminiumsindustri en del av det statlige konsernet Årdal og Sunndal Verk. Til tross for overtakelsen beholdt fabrikken Il-O-Van-navnet. I løpet av de kommende årene var det stadig forandringer, både innenfor produksjon og eierstrukturer.

Il-O-Vans serie Høyang Color ble en suksess i midten av 1970-årene.

Et løft var da man i 1973 begynte med teflonbelegg. Det samme året lanserte man den nye serien Høyang Color. I 1975 ble Polaris Fabrikker i Sandnes solgt til Årdal og Sunndal Verk og Høyang skiftet navn til Høyang Polaris. Bedriftsnavnet Il-O-Van ble alt mer visket ut og i 1978 ble alle Høyang-produktene solgt som Høyang. Omkring 1980 var mesteparten av aluminium kjøkkenutstyr-produksjon flyttet til Moss.

I 1986 ble Årdal og Sunndal Verk fusjonert med Norsk Hydro og en divisjon i Norsk Hydro – Hydro Aluminium. I 1989 ønsket ikke Hydro Aluminium å satse på ferdigvareproduksjon og solgte derfor Høyang Polaris til den finske konkurrenten Hackman. I 1994 fikk fabrikken navnet Hackman Designor AS, i 2000 til Designor AS og i 2003 skiftet konsernet og fabrikken navn til Iittala. Da det finske konsernet Fiskars i 2007 kjøpte opp Iittala ble driften ved Iittala AS i Moss, tidligere Il-O-Van nedlagt.


©Mats Linder / matslinder.no