Enkelte kunstnere er vanskelig å sette i bås fordi de har jobbet med så vidt forskjellige uttrykk at én merkelapp ikke er tilstrekkelig. Det er så til grader gjeldende for Erik Kjær. Reklame, billedkunst og design er bare noe av alt den rastløse dansk-norske mannen jobbet med.
Erik Kjær (1926–2019) ble født i Danmark og flyttet til Norge i 1947. Han var utdannet skipsbygger og arbeidet på et verft i Kristiansand de første årene i Norge. I midten av 1950-årene valgte Kjær å begynne i reklamebransjen og fikk ansettelse som assistent ved Holters reklamebyrå. I slutten av 1960-årene ble han så disponent for firmaet. Kort tid etterpå ble Kjær direktør for Sadolin & Holmblad malings- og lakkfabrikk på Alnabru.
Fordi det er lite skrevet om Erik Kjær er det også vanskelig å si bestemt når han begynte å lage kunst. I 1969 utstilte han på Galleri Gromholt i Oslo der malermester Konrad Gromholt viste arbeider fra sin samling. Det er fristende å tenke at Gromholt og Kjær kjente hverandre og det var derfor han ble innkjøpt. Andre kunstnere på utstillingen var verdenskjente navn som Sérgio de Camargo, Hans Haacke og Mira Schendel. Å bli utstilt med disse personene må ha vært en stor anerkjennelse. Etterpå fikk Kjær ros av kunstnerne Gunnar S. Gundersen og Inger Sitter.
I 1971 hadde Kjær sin første separatutstilling. Også denne gang utstilte han på Galleri Gromholt. I alt ble det vist 21 bilder og 20 skulpturer. I et intervju uttalte Kjær at «Det mystiske er essensielt for meg. Jeg strever etter å uttrykke det primitive, slik man ser det i peruviansk og afrikansk kunst. Derfor vil man i min skulpturer ofte fornemme det maskuline – det aggressive – hos mannen og det passivt ventende hos kvinnen.»
Som selvlært hadde Erik Kjær en intens karriere som vanskelig kan sammenlignes med andre kunstnere her til lands. I 1973 hadde han separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Mesteparten av de 29 skulpturene var satt sammen av skrapjern. Et av hovedverkene var Homo Petra. Til Aftenposten uttalte Kjær at han foretrakk jern, «både fordi det er forholdsvis billig materiale, og fordi det byr på virkninger som han liker.»
Typisk for skulpturene er det råe og eksplisitte uttrykket. I serien Ferro idol kan man kjenne igjen symboler som det aggressive maskuline og passivt ventende feminine, som han uttalte i intervjuet i 1971. Kjærs flate arbeider, som tusjtegningene og serigrafiene, er derimot av en helt annen karakter. De er komponert av sirkler og kvadrater som bærende motiver. Etter utstillingen på Henie Onstad er det derimot lite å finne om Kjærs kunstnerskap. Om han sluttet å lage kunst eller valgte å ikke stille ut er ukjent.
På oppdrag for Westnofa Industrier designet Erik Kjær høsten 1973 stolen Dacapo. Langt senere skrev han at «Målsetningen med prosjektet var et forsøk på å finne frem til et produkt som kunne appellere til et kresent internasjonalt publikum, vant med høye priser på design-møbler.» […] «De fleste av selgerne syntes nok at stolen var interessant og at den hadde en spennende og nyskapende form, men ingen hadde tro på at det var mulig å selge mer enn noen få eksemplarer i Norge. Dessuten kom det frem at selgerne ikke besøkte den type innkjøpere og butikker i utlandet, som førte slike møbler. Prosjektet ble derfor oppgitt.»
©Mats Linder / matslinder.no