Som følge av industrialiseringen og økt boligbygging fra slutten av 1800-tallet kom nye byggematerialer og bygningsdeler på markedet. Å ferdigstille hus på kort tid krevde materialer som underlettet og gjorde oppføringen raskere. Men industrialiseringen i Norge gikk langsomt. Ferdigvarer levert og solgt i større kvantiteter som i dag hørte ikke til normalen.
Mesteparten av bygningsdeler rundt århundreskiftet 1900 ble laget på lokale snekkerier. Men det fantes unntak, som agentur og kommisjonsforretningen Rustad & By i hovedstaden. Allerede i 1877 averterte de for gulv av svensk Kolmårds-marmor. Et par år senere annonserte de for gulv- og stenfliser fra Stettiner Chamotte Fabrik og parkettgulv fra Actiebolaget Ekmans mek. Snikkerifabrik.
Ellers var linoleum et revolusjonerende materiale og alt mer populært i denne perioden. Det ble oppfunnet av engelskmannen Frederick Walton i 1860, og patentert tre år senere. Hans produkt besto av linolje, gummi og kork. Som gulvbelegg har linoleum vært svært viktig for husbygningsindustrien. Det erstattet på mange måter gulvparkett og kostbare gulvtepper hos de formuende. En fordel med linoleum er at overflaten kan dekoreres for å ligne på andre materialer, som gulvtepper, stein og annet.
I Norge var Victoria Linoleumfabrik den eneste norske produsenten av linoleum i perioden fra 1898 til 1968. Omkring 1963 lanserte de Vicolor, et gulv i rundt 20 ulike farger. I tidens annonser ble det omtalt som fordelaktig for husmoren. Det ble levert på rull i to meters bredde.
Ellers var det kraftig import av utenlandsk linoleumsgulv, forholdsvis fra Tyskland, England og Nederland. Av stor betydning var Deutsche Linoleum-Werke (DLW), Krommenie og Staines, for å nevne noen. Variasjonen på førende utenlandske produkter var mye rikere enn de norske. A/S Linoleumskompaniet var agent for både DLW og Krommenie.
Ikke like vanlig var gummigulv. Frem til midten av 1920-årene ble det mest brukt i offentlige bygninger. Men etter prisen gikk ned var det også aktuelt til alminnelig bruk. Omkring 1932 begynte Mjøndalens Kalosjefabrik å eksperimentere med fremstilling av gummigulv, som erstatning for linoleum. Firmaet hadde stor fremtidstro på gummi som gulvmateriale. Satsingen virket.
I begynnelsen av 1960-årene hadde Mjøndalen vanskeligheter med å komme frem til riktig gummiblanding. Men da problemet var løst kontaktet de interiørarkitekten John Rønning og knyttet ham som konsulent til farge- og marmoreringsspørsmål. I 1963 produserte fabrikken 300 meter gulvbelegg daglig. Da hadde firmaet byttet navn og het Mjøndalen Gummivarefabrikk. Gulvet ble i denne perioden fremstilt av syntetisk gummi, naturgummi, uorganiske fyllstoffer og pigmenter. Som festemateriale ble det anbefalt å bruke Mjøndalens Klebritt, en type kontaktlim. En annen produsent med lignende gulv som Mjøndalen var Teppitex.
På baderommet fantes andre alternativer. Norsk Badegulv AS laget på mål ferdiggulv i armert polyester-plast som skulle legges direkte på bjelkelaget. At plast virkelig overtatt som materiale får man et overordentlig innblikk i da man leser artikkelen «Plastene har trengt inn i byggebransjen», Ukens Byggenytt nr. 19/1957. Det blir illustrert med en tegning av et hus der omtrent mesteparten er i plast, unntatt bæreelementer.
En suksess uten sidestykke var vinylgulvet. Det ser ut å ha blitt produsert i Norge fra midten av 1950-årene. Fra 1959 annonserte både Norsk Impregneringskompani og Rieber & Søn for henholdsvis Holmsund Vinyl og Rikett Vinyl.
Holmsund Vinyl gulv kom i flere varianter, som Super, Asbest og Cascade. Industridesigneren Thorbjørn Rygh bidro også med å komponere fargene i 1000-serien. Den kom som fliser, 2 mm i tykkelse og formatene 20 eller 30 cm i kvadratisk format. De kunne også leveres i striper om 5 og 10 cm bredde. Cascade kom i 8 farger og samme størrelser som 1000-serien.
I produktblader fra Rieber & Søn ble Rikett Vinyl beskrevet som et gulv med de beste egenskaper. Deriblant mente firmaet at gulvet var slitesterkt, god ripefasthet, lett å renholde og meget kjemikaliebestandig. Rikett Vinyl ble levert til både det private og offentlige. Firmaet laget også en mappe med forslag til hvordan man kunne legge mønster. Andre norske produsenter av vinylgulv var Norsk Sprængstofindustri og Protan & Fagertun.
Det synes ellers å ha vært begrenset produksjon av vegg-til-vegg-tepper i Norge. Mesteparten er antagelig blitt laget i utlandet. Men det kan nevnes at Norwegian Carpet Company i Bergen laget Isis. Det var et gulvteppe i ull på plastbunn. Teppet kunne leveres i hele lengder opptil 45 meter i ulike bredder, fra 67 til 265 cm.
Frem til rundt midten av 1900-tallet var heltregulv aller vanligst hos folk flest. Men det kan se ut som at både panel og gulv i all hovedsak ble laget av lokale snekkerier. Panel ble attpåtil utstyrt med egne profiler for de ulike storbyene, slik at de fikk et lokalt preg. Ellers var nok parkettgulv mest vanlig fra etter andre verdenskrig. Det kan ha å gjøre med at parketten ble lagt ny på plater som underlag for å få et helt plant gulv. På det norske markedet var antagelig Ampi, opprinnelig Åtvidaberg – Mandalsgadens Parket Industri, blant de første til å produsere parkett på industriell basis her til lands (etablert 1928). Omkring 1954 leverte de parkett i eik og bøk.
Boen Bruk, Berger Langmoen og Norsk Impregneringskompani var tre store produsenter av parkettgulv fra 1950-årene og utover. Som eksempel var Langmoens eikeparkett i 1964 produsert av japansk eik, og formatet var 180 (lengde), 13,4 (bredde) og 2,3 (tykkelse). Både sperresjikt og bæresjikt var i gran eller furu.
Gulv i stein er blant våre aller eldste. Men det var antagelig først på 1900-tallet som det ble produsert industrielt i Norge. Ellers ble det gjerne laget rundt omkring på norske steinbrudd, og levert lokalt eller transport ulike steder, som i dag. Men det finnes produsenter og agenturer å notere seg. Thiis & Co. markedsførte omkring 1960 for Palladiana-gulv i naturstein.
Ellers er skifer et gammelt tradisjonelt byggemateriale som brukes både inne og ute. Blant produsenter i 1950- og 1960-årene kan nevnes Alta Skiferbrudd, Aktieselskapet Granit og Voss Skiferbrud.
Ulike varianter av betong og sement har vært viktige gulvmaterialer siste hundre år. Her finnes det mange produsenter og leverandører. Stavangerfirmaet Kunstbetong leverte i hovedsak til offentlige bygg. En av spesialitetene var pre-fabrikkerte gulvfliser i kunststein, støpt med 250 tonns trykk og vibrasjon. Et tilsvarende produkt var terrazzo-gulv, markedsført av Norsk Portland Cementkontor i samarbeid med danske Aalborg Portland-Cement-Fabrik.
Tross av at Porsgrunds Porselænsfabrik i 1960-årene og utover laget fliser, ser det ut som det kun var for veggbruk. Keramiske fliser er nok i hovedsak blitt importert. Svenske Höganäs og Upsala Ekeby kan tenkes å ha vært dominerende, sammen med tyske Villeroy & Boch.
Andre utenlandske produsenter som dykker opp i markedsføringen under andre halvdel av 1900-tallet er H & R Johnsen, Wooliscroft og Hasle Klinker- & Chamottestensfabrik. Ellers var Bygningsartikel-Compagniet importør av japanske Kato Mosaikkfliser i slutten av 1960-årene.
©Mats Linder / matslinder.no