I den hvite salen skyter solen den siste sommervarmen inn gjennom vinduene. Lange lyse striper presses ned mot gulvet og oppover veggen. Hun vandrer rundt og måler rommet, dets dimensjoner i forhold til arbeidene. Kanskje hun tenker på om det er harmoni eller disharmoni. Om dette er en situasjon som er naturlig eller konstruert.
Lillian Tørlen synes sterk i sin tro på utstillingen. Samtidig er ingenting hugget i stein. Titler vurderes frem og tilbake. Å gi, men ikke å gi for mye. Skal kunsten betraktes ut fra hennes ståsted og føringer, eller er det opp til betrakteren å skape sin egen fortelling i møte med installasjonen. Utstillingen på Østfold kunstsenter utfordrer.
Det første jeg tenker på når jeg ser dine arbeider er eksistensialisme. Om det å være. Gir det mening?
Det handler om det å være et menneske, både i relasjon til andre og til verden rundt oss. Alt jeg jobber med kommer ut fra det.
Som mennesker har vi i perioder ekstra behov for å søke støtte hos andre. Sånn er det med flere av dine arbeider. Skulpturene lener seg mot vegger, trapper, ovner og annet. Prøver du å gi gjenkjennelige former menneskelige karaktertrekk?
I mange av prosjektene er det veldig bevisst, og særlig i serien Levels of Attachment and Belonging hvor vaser synes å tilpasse seg omgivelsene. Vaser har menneskelignende kvaliteter, man snakker om at de har hals og mage, og fot og skulder. Grunnen til at jeg gjøre dette er at jeg håper at mottaker kan relatere og forstå at det kan handle om noe annet enn en vase som ser litt rar ut. En lærer fortalte at elevene gikk rundt og fant seg selv gjenspeilet i vasene. De tok det med én gang. Å se noe som kan virke familiært kan være en inngang til å ville tolke litt mer.
For en del år siden laget du prosjektet Resonance med det som tilsynelatende var A4-ark som blåste i landskapet for så å fastne på en bygning. Disse arkene viste seg å være laget i meget tynt porselen. Kan du si noe om det?
Det var Norwegian Crafts som inviterte tre kunstnere i forbindelse med konferansen til International Academy of Ceramics i Dublin i 2014. Vi ble tatt med til ulike steder da de ønsket av vi skulle lage stedsspesifikk kunst. En buegang i Dublin Castle hadde festet seg som et ikke-sted, et mellomrom som ingen vier noen oppmerksomhet da man bare går igjennom der fra et sted til et annet. Det var konstant en vind som blåste igjennom til tross for at det føltes vindstille i begge borggårdene. Da valgte jeg å ta utgangspunkt i slottets tunge historie så vel som bygningsmasse med noe kontrasterende, disse «papirene» som flyr. Et flyktig øyeblikk som er fanget og som har festet seg. At arkene er er blanke, referer til historien som ikke er fortalt enda.
I den klassiske malerkunsten finnes en teknikk som kalles trompe lóeil, en illusjon som bedrar betrakteren til å tro at man ser en tredimensjonal flate, men som viser seg å være todimensjonal. Et tilsvarende grep har du valgt i ditt arbeid Reach, en stige som tilsynelatende har vokst inn i grenverket til et tre. Samtidig har du patinert stigen slik at den ser ut til å ha stått ute i mange år. Er det å skape «falske» forestillinger noe du har et spesielt forhold til?
Selve falske forestillinger er ikke noe jeg er særlig interessert i, det er mer et slags nødvendig onde enn et mål i seg selv. Jeg ønsker å fortelle en historie i det gjenstandene får en selvstendig kvalitet, et eget liv. Jeg vil at de ved første øyekast skal fremstå som troverdige, men at når man kommer nærmere så er det noe som ikke stemmer, noe som gjør at man må se en gang til. Med dette håper jeg å skape en inngang og en nysgjerrighet som gjør at betrakteren er villig å gå lenger inn i en dialog med verket.
Flere av dine arbeider har i grunn en hverdagslig karakter, om det så er spikere eller tape i porselen, eller som i utstillingen på Østfold kunstsenter, der du bruker lekter i standard dimensjon. Lekteren er deformert og kan se ut å ha blitt utsatt for ytre påvirkning i form av fuktighet og slag. Men i stedet viser det seg at du selv har laget de fra krumvokste greiner. Du velger langt fra minst mulig motstands vei når du lager disse tilsynelatende enkle arbeidene. Kan du noen ganger kjenne på at du bruker veldig mye energi på å skape noe som virker trivielt og som du kunne kjøpt på byggevareforretningen for noen hundrelapper?
Det er ikke nødvendigvis alltid gøy å stå i den prosessen å prøve få til noe som man ser for seg. Det hadde ikke vært mulig å kjøpe lekter og så bøye de på den måten. Jeg hadde en visjon, og da må jeg bare gjøre det som må til for at det skal fortelle det jeg har lyst å fortelle. En av de tingene jeg liker å gjøre er å skape brudd i det rutinerte blikket. Alle går rundt med et blikk som er styrt av erfaringer og forventninger til hva man skal se. Jeg prøver å bryte det rutinepregede forholdet vi har til omgivelsene. Da må man se på verden med et nytt blikk og være åpen for at ting kan skje som vi ikke har kontroll over.
Å jobbe i et konseptuelt landskap byr på enkelte utfordringer. Man ønsker gjerne at kunsten skal forstås av andre, samtidig som den ikke skal avkodes for enkelt. Hva er du mest redd for; at kunsten din skal oppleves for å være enkel, eller at ingen forstår hva du vil. Eller er ikke mottakeren så viktig, så lenge du får gjort det du vil?
Hadde det ikke vært en mottaker så hadde det føltes ganske meningsløst. Det er som å skrive en roman som er i butikken, men så er det ingen som leser den. Min kunst er er ikke en dagbok, om man kan bruke den sammenligningen. Men selvfølgelig gjør jeg det også for min egen del. Jeg har et behov for å skape og uttrykke meg på den måten jeg gjør. Med tanke på om kunsten forstås av andre – for meg handler det om den gyldne middelvei, å antyde uten å fortelle. At der er en vei inn og åpner opp for en forståelse om at her er det noe mer.
©Mats Linder / matslinder.no