Hun småløper hektisk over gulvet. Blikket er intens. Den hvite heldressen går i ett med installasjonen som begynner å ta form. Plutselig kastes noen malte greiner på et teppe på gulvet. Her er det ikke snakk om millimeterfin dandering. Om handlingen er bevisst eller spontan er vanskelig å forstå for oss som er vitne til det som minner om en performance.
Katrine Ellefsen har i løpet av de siste dagene jobbet med å teste ut ideer i større format i Prosjektrom Helium et steinkast unna idylliske Gamlebyen i Fredrikstad. Den gamle industribygningen gir henne muligheter til å henge store tøystykker i traversen i taket. Det er bare timer igjen til hun skal levere søknaden til en utstilling. Nå får det bære eller briste.
Du har en anarkistisk holdning til tekstil som er ditt hovedmateriale. Kan du si noe om det?
Anarkistisk var voldsomt! Å lage kunst er nok først og fremst å lære seg et fremmedspråk uten ord for meg, og så bygger jeg på det vokabularet gradvis ettersom jeg lager nye arbeider, for hvert nytt arbeid jeg går i gang med. At jeg jobber med tekstilt materiale er veldig tilfeldig og var aldri helt meningen. Det var maler jeg skulle bli. Så jeg vrir nok bare tekstile materialer så godt jeg klarer i min retning, så det passer inn i min arbeidsprosess, og kanskje jeg ganske ofte egentlig visualiserer helt andre materialer inni hodet når jeg jobber. Materialet blir veldig fort til helt andre ting i prosessen. Den mentale biten er sterkest og jeg pynter faktisk veldig på det i hodet, men ser at arbeidene ikke alltid er like glitrende sånn som jeg ser de for meg når jeg jobber.
Når du jobber kan det se ut som at det meste skjer i øyeblikket. Er det slik, eller har du skisser som du jobber ut fra?
Når jeg studerte så tegnet jeg så mange skisser i forkant av arbeidene så når jeg skulle utføre de i tekstil så hadde all energien gått ut av dem. Gerd Tinglum, en lærer på farge/malerkunst som jeg kontaktet innimellom, sa at jeg burde jobbe ut energien direkte i verket. Det har jeg fortsatt med. Alt skjer i prosessen. Så må jeg bare klare å stoppe i tide.
Tekstilkunstnerne har lenge jobbet for å posisjonere seg i samtidskunstfeltet heller enn som kunsthåndverkere. Er det en situasjon du kjenner deg igjen i?
Personlig har jeg ikke følt på det eller opplevd det på den måten, men jeg var lenge borte fra kunsten, mer enn 10 år. Kan hende at mine medtekstilere har det. Vi ble som førsteklassinger på Statens håndverks- og kunstindustriskole tatt med på en tekstilkonferanse på F 15 og fikk der «tredd ned over hodet» denne kjønns- og likestillingskampen som Gro Jessen, Bente Sætrang og de hadde kjempet seg gjennom, for og før oss. Sånn sett var jeg veldig naiv, men heller ikke så interessert. Dumt, vi forstod ikke alvoret de stod midt oppi når det gjaldt. Vi kunne skumme fløten og var en litt småarrogant klasse faktisk.
Dine arbeider går gjerne i flere retninger. Enkelte ganger så har de en synlig struktur og er logisk komponert. Andre ganger oppleves de å være kaotiske. Hva er folks reaksjoner på det du lager?
Mange sier at det jeg lager balanserer på en hårfin linje mot noe som jeg tror de mener at ikke er kunst. Jeg presser liksom uttrykket maks mot der grensen går for dem. Jeg jobbet faktisk mange år med å klare å lage noe som var stygt og «lettvint». Det er faktisk ikke så lett, men lett å kritisere. Og det er jeg egentlig glad for, at de reagerer. Jeg har villet utfordre hva kunsthåndverk er eller at tekstilkunst bare skal speile de pene tingene i livet, eller bare uttrykke ting på en forskjønnet måte. Verden er brutalt stygg og lettvint på mange måter, og mange mennesker faller utenfor samfunnet av ulike grunner. Har forsøkt å ta en liten kamp for de med å lage «dårlig håndverk», for det er også håndverk. Alle passer ikke inn i samme mal, men de er like mye verd selv om de skiller seg litt ut. Det vil jeg poengtere og si at det er likevel godt nok, og jeg mener ikke at de er dårlige mennesker, bare at man løser livet ut ifra sine forutsetninger og det er bra nok. Vi har et litt oven ifra og ned samfunn, et hierarkisk system jeg ikke liker. Vet ikke om det har blitt forstått eller tatt så godt imot av fagmiljøet.
De senere arbeidene jeg sett som du har laget har vært mer i rommet enn på veggen. Tenker særlig på en skulptur du viste på Østfold Kunstsenter i sommer. Er de skulpturale kvalitetene noe du ønsker å utforske ytterligere og i tilfelle i hvilken retning?
Tekstil i flaten på vegg, blir jeg fort lei. Med form og skulptur er det også plass til mer innhold, mer plass til å uttrykke meg der. Og så trives jeg med å jobbe mer fysisk enn å sitte og pusle med småtterier og håndarbeid. En kombinasjon er litt gøy, men jeg ønsker å tenke litt mer åpent og fjerne meg fra håndarbeidspusleriet. Det kan jeg holde på med for meg selv på privaten i stedet.
I tillegg til det skulpturale har du maleriske kvaliteter. Kan du noen ganger føle deg rotløs og at du ikke hører hjemme i noen leir, eller er det en befrielse å kunne svinge seg mellom ulike teknikker og uttrykk?
Jeg har aldri tenkt på det som rotløs. Men er kanskje den der anarkistiske drivkraften muligens som gjør at jeg ikke har noen sperrer eller hemninger. Når det er sagt så har jeg jo det, men de ønsker jeg ikke å fokusere på. Jeg lar inspirasjonen og ideene komme fritt og så forsøker jeg å gjøre det som kommer til meg. Jeg er fortsatt i en læreprosess føler jeg. Mange år utenfor gjorde at jeg har litt å ta igjen. Jeg er uredd, og pyse samtidig, men hvis ingen stopper meg, gjør jeg som jeg vil.
©Mats Linder / matslinder.no