I det kaotiske og politiske 1970-årene stod slagene tett. Rødt ble blodrødt, med mange fronter og grupperinger. Å være sosialist var ikke lenger nok. Marxism-leninisme, maoisme og kommunisme var ideologiske modeller som fikk alt mer tyngde og påvirkning i kunstnerorganisasjonene. Det å ta til gatene var en naturlig del av den røde hverdagen. Klassekampen var til å kjenne på i alle samfunnslag. Å stå opp mot autoriteter var viktig for proletariatet.
Billedkunstneren Eva Lange var sentral i kampen for å bedre kunstnernes vilkår i 1970-årene. I boken Kamp og kultur : perspektiver på 70-tallet skriver hun følgende: «Når man vier sitt liv til kunsten, innebærer det at man i tillegg inngår et samliv med en partner som er helt upålitelig, samvittighetsløs og ansvarsfraskrivende. Partneren er samfunnet, dvs. de myndighetene som representerer all offentlig bruk av kunst og kultur i Norge — myndighetene som i festtaler priser kunsten, uten å ta de økonomiske konsekvensene av gildet.»
I anledning Kirke- og undervisningsdepartementets to stortingsmeldinger om kulturlivet høsten 1973 og våren 1974 begynte det å koke i de forskjellige kunstnerorganisasjonene. På de fleste punkter var kunstnerne fornøyde med departementets konklusjoner i stortingsmeldingen, men det var et stort men. Til å begynne med møtte de forskjellige kunstnerorganisasjonene motparten Staten hver for seg. Uten å kunne fremme et felles krav klarte departementet å splitte organisasjonene. Etter at styrene i de 19 kunstnerorganisasjonene lyktes å samles under en felles front bak navnet Kunstneraksjon -74 så begynte steinen å rulle.
Et første steg for å ta opp kampen mot Staten var å samles rundt en handlingsplan og et dokument med punkter som var viktige for alle utøvere. I dette skrivet ble viktigheten av solidaritet påpekt; «å få hele yrkesgruppen skapende kunstnere til å formulere på en klar og entydig måte sine rettmessige krav.»
Kort tid etterpå ble man enig om tre hovedkrav som var fanesaken for å styrke kunstnernes vilkår i samfunnet:
- Reelt vederlag for bruken av de skapende kunstnernes arbeider.
- Størst mulig utbredelse av kunstnernes arbeider i samfunnet.
- En garantert minsteinntekt for alle yrkesaktive skapende kunstnere som ikke får rimelige arbeidsinntekter på grunnlag av inntekter under punkt 1 og 2.
Den 29. mai 1974 hadde kunstnerorganisasjonene møte med statsråd Bjartmar Gjerde og ekspedisjonssjef Johannes Anfinn Aanderaa på Kirke- og undervisningsdepartementet. Representanter for foreningen Norske Brukskunstnere (NB) var tekstilkunstneren Mona Prytz og keramikeren Laila Baadstø. På kort varsel måtte NB definere og presisere hvem man ønsket å representere, og dette på et tidspunkt da foreningen var i dyp splittelse. «Dette er en nødvendig forutsetning for det videre arbeidet overfor de andre kunstnerorganisasjonene og overfor departementet.»
Flere kunsthåndverkere som representerte Norske Brukskunstnere under Kunstneraksjon -74 var unge og progressive. Fra kunsthåndverkernes side var Mona Prytz en av de mest aktive. Samtidig som kunstneraksjonen kjempet for en felles sak hadde NB en egen arbeidsgruppe som ønsket å definere «Hvor står kunsthåndverket idag?». Blant punktene hos kunsthåndverkerne var at Norsk Kulturråd skulle opprette et eget fond for kunsthåndverkere og at en viss del av utsmykking av offentlige representasjonsbygg også skulle forses med kunsthåndverk.
Mange av møtene ble holdt i Basarhallene. Keramiker Yngvild Fagerheim var også svært aktiv. Under et møte på kulturdepartementet var hun vitne til hvordan komponisten Klaus Egge lekset opp Hallvard Bakke fra Arbeiderpartiet. Fagerheim lærte mye av denne erfaringen. «Etter dette hadde eg ingen problem med å tenke og ytre meg fritt andsynes departementet, og hadde lært at det var vi som sat på sakkunnskapen om kunstnerstanden og ikkje omvendt.»
Etter lange forhandlinger med Kirke- og undervisningsdepartementet og heftig aksjonsvirksomhet førte Kunstneraksjon -74 frem til mange positive forandringer for kunstnerne, deriblant stipendordningene. Stortingsmelding nr. 41 (1975-76) : Kunstnere og samfunnet ble godkjent ved kongelig resolusjon 9. januar 1976. Sett fra Norske Brukskunstnere og kunsthåndverkernes perspektiv var det viktig å fastslå definisjonen av kunsthåndverk: «Produkter av tekstil, keramikk, glass, lær, metaller og andre materialer som er formet og ferdig produsert i kunsthåndverkernes verksted — under forhold hvor kunsthåndverkeren er ansvarlig for prosessen fra råstoff til ferdig produkt.»
Sett fra keramikernes perspektiv så er det interessant å se at deres fagområde ble løftet frem i stortingsmeldingen som eksempel for utøvere i etableringsfasen. Det ble også pekt på keramikerens arbeidsprosess. Viktigst for kunsthåndverkerne var nok likevel å bli sidestilt med andre kunstnerorganisasjoner og få de samme rettighetene.
Kunstneraksjon -74 var samtidig bidragende årsak til opprettelsen av fagorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere (NK) i 1975. Samtidig vil jeg informere om at Mona Prytz som hadde en sentral rolle for kunsthåndverkerne døde i år. Takket være henne og de mange andre som stod på barrikadene har Norge nå et rikt kunsthåndverksmiljø som høster internasjonal anerkjennelse.
©Mats Linder / matslinder.no