Få svenske formgivere har oppnådd slik internasjonal suksess som Ulrica Hydman Vallien. Etter lanseringen av Tulipa i 1992 ble hun folkekjær hos hele den svenske befolkningen. I dag finnes det samlere av hennes arbeider over hele verden.
Ulrica Hydman Vallien (1938–2018) vokste opp et kort stykke nord for Stockholm i den svenske middelklassen. Moren inspirerte barna til å utfolde seg kunstnerisk. Året hun fylte 20 kom hun inn på Konstfack, en høyskole for design og kunsthåndverk. På avdelingen for glass og keramikk var Stig Lindberg hovedlærer. Han var en underfundig kunstner som gjort internasjonal karriere. Likevel var det keramikeren Lis Husberg som fikk størst betydning.
Typisk for tiden var at studentene skulle ha praksis i feriene. Somrene 1959 og 1960 tilbragte hun hos keramikerne Arne og Tulla Ranslet på Bornholm som jobbet med ekspressive og narrative fortellinger. På Konstfack møtte hun også den jevnaldrende Bertil Vallien.
I 1961 fikk Ulrica emigrantvisum til USA for å være sammen med Bertil, da han hadde stipend og jobbet på Hal Fromhold Ceramics. Møtet med popkunsten i Los Angeles inspirerte den unge kunstnerspiren. I 1963 reiste de rundt i USA, Mexico og Guatemala. Kunsten i Mellom-Amerika satte varige spor. Senere samme år flyttet de til den lille bygden Åfors da Bertil fått ansettelse som designer på Åfors glasbruk. Samtidig etablerte det nyforlovede paret et keramikkverksted. Der laget Ulrica underfundige skulpturer i steingods og leirgods med malt dekor, i tillegg til kanner, skåler, krukker og annet av mer lettsolgt karakter. I 1965 kom Hampus til verden, deres første barn. Samme år var debut separatutstillingen på Konsthantverkarna i Stockholm. Samtidig deltok hun på flere kollektivutstillinger rundt omkring i Sverige.
Langsomt begynte Ulrica Hydman Vallien å stable en karriere på beina, med alt flere utstillinger og oppmerksomhet fra media. Oppi det hele fødtes sønnen Mathias i 1967. Året etterpå ble Åfors Ballong- og Raketklubb etablert. Flere av distriktets glasskunstnere gikk sammen om å anskaffe en varmluftballong, for øvrig Sveriges første. Varmluftballongen som het Emielie kunne styres opp eller ned, ellers var det vinden som bestemte retningen. De festglade kunstnerne som kom fra flere glassverk skjøt av raketter inni husene og danset og badet nakne, uten noen form for bluferdighet. Hippietiden hadde for alvor overtatt lille Åfors. Midt i all moro og skøyerstreker ble Ulrica og Bertil rammet av det verst tenkelige. I desember 1968 døde sønnen Mathias i en ulykke, kun et og et halvt år. I sorgen kom dog et nytt lys til verden. Høsten 1969 ble deres tredje sønn Markus født.
I overgangen fra 1960-årene til 1970-årene jobbet Ulrica konsekvent med keramikk, tegning og maleri. Motivene kretset rundt kjærlighet, seksualitet, absurditeter og drømmelignende sekvenser. Yndige kvinnefigurer med malte klær i tegneseriestil hadde en overraskende friskhet over seg. I det internasjonale kunstmiljøet kan man finne paralleller til den fransk-amerikanske kunstneren Niki de Saint Phalle og hennes voluminøse Nana-skulpturer. de Saint Phalle hadde noen år tidligere hatt den sagnomsuste utstillingen på Moderna Museet i Stockholm der besøkerne gikk inn mellom beina til en gigantisk kvinnekropp.
Omkring 1970 hadde Ulrica de første kommersielle oppdragene. Sammen med kunstnerfellesskapet Vet Hut laget hun for firmaet Ljungdahls en avantgarde pornokalender, som vakte oppmerksomhet i det puritanske Småland, Sveriges bibelbelte.
I 1971 debuterte Ulrica Hydman Vallien som glassdesigner for Åfors glasbruk. Direktøren Erik Rosén ønsket å få inn en mer feminin touch på glassverket. Ulrica designet Opticon, et glass blåst i så kalte optikkformer, derav navnet. Serien kom i klarglass og turkis, og var tuftet på klassiske former slik vi kjenner fra gammelromersk tid. Suksessen var et faktum. Nærmest som en protest mot Roséns ønske om romantisk design laget Ulrica kort tid etterpå Råttskålen, en unika bolle med malte rotter som løper rundt korpus. Forholdet mellom den dominante direktøren og den opportunistiske kunstneren kunne fort resultert i konflikt. Heldigvis så fant de gjensidig respekt i hverandre. Parallelt som Ulrica Hydman Vallien jobbet for Åfors glasbruk arbeidet hun for Kosta og Boda, som Erik Rosén også var eier av.
Tidlig i 1970-årene var det et ønske fra glassverkene om å lansere modeller på løpende bånd. Noe av grunnen ligger antagelig i at internasjonal konkurranse tvang frem nyheter for å hele tiden være aktuelle. For designerne var det plusser og minuser med det. Fordelen var at de fikk stor kunstnerisk frihet til å eksperimentere. Ulempen var at designerne hele tiden måtte levere. I et slik myldrende, kreativt miljø oppsto, nærmest av tilfeldigheter mange klassikere i det svenske glassriket. Tintorama fra 1972 solgte bra i flere år. Omkring 1978 lanserte Boda serien Pastell i Boda Artist Collection. Det rosa spettete glasset i klassiske former ble raskt populært. Året etterpå fulgte Butterfly. Serien besto av boller, fat og vase med håndmalte sommerfugler. Samme år kom Ocean, med referanser til antikken og venetiansk middelalder.
Av stor viktighet var tiden som «artist in residence» på anerkjente Pilchuck Glass School i USA, etablert av blant andre studioglass-pioneren Dale Chihuly. Da Ulrica Hydman Vallien kom dit i 1980 ble hun umiddelbart tatt inn i et internasjonalt miljø. Der var det mulig å eksperimentere med andre teknikker enn i Sverige. Hvert år fra 1981 til 1989 var hun gjestelærer på skolen.
Ulrica Hydman Vallien ble alt mer kjent etter lanseringen av Open Minds og Caramba i 1986. Førstnevnte ble opprinnelig laget som en serie vaser med håndmalte ansikter. Hennes enkle og spontane strek passet tidsånden. Den kommersielle suksessen resulterte i større kunstnerisk frihet. Caramba i hvitt halvopakt glass kom i mange varianter. Håndmalt dekor i svart med motiver av slanger, fisker, ansikter og annet hadde en letthet over seg i kontrast til mye av annet svensk kunstglass.
Likevel er det Tulipa fra 1992 som gjorde det sammenslåtte glassverket Kosta Boda til en pengemaskin. Håndmalte tulipaner på vaser, boller, tallerkener og annet ble folkeeie, og er en av historiens mest solgte glass internasjonalt. Serien var i kontinuerlig produksjon helt til 2011.
Med suksessen fulgte økte royalty-inntekter. Tidlig i 1990-årene etablerte Ulrica Hydman Vallien aksjeselskapet Zonata Design. En del av overskuddet gikk til aksjespekulasjon. Det viste seg at hun hadde nese og forståelse for markedet og hadde i perioder god uttelling. Samtidig ble Ulrica og hennes motiver et varemerke i seg selv.
Andre ønsket å bruke hennes motiver i sin merkevarebygging. Produsenter av tepper, sjokolade, telefoner og porselen bidro til økt lønnsomhet. Samtidig var det kollegaer rundt henne som åpenbart mente hun kommersialiserte seg altfor mye. Ulrica Hydman Vallien var ikke den som hadde for vane å gå stille i dørene. Hun pekte på én viktig ting, og det var at hennes produkter holdt liv i glassverkene og det svenske håndverksmiljøet. Arbeidsplasser skapte liv i de små lokalsamfunnene.
I slutten av 1990-årene opplevde svensk glassindustri krise på krise. De tre store glassverkene var blitt slått sammen til selskapet Orrefors Kosta Boda. I 2005 overtok New Wave Group eierskapet til de sammenslåtte glassverkene. På 2000-tallet designet Ulrica flere populære serier, deriblant Indian Summer (2000), Funghi (2001) og Husgudar (2004). Det er likevel ingen av de som kan måle seg med Mine, et maskinprodusert glass, som bidro til å redde selskapet fra konkurs. IKEA bestilte straks 40 000 glass i én order. I løpet av perioden 2003-2008 omsatte Mine-glassene for imponerende 157,6 millioner kroner.
Få svenske formgivere kan måle seg med at bli like folkekjære som Ulrica Hydman Vallien. Hun døde i 2018, tre dager før 80-årsdagen. I 2001 åpnet Barbro og Børge Kamras dørene til Vida Museum & Konsthall sør for Borgholm på Öland. Ekteparet som lenge samlet på arbeidene til Ulrica og Bertil ønsket å vise de for offentligheten i et nybygd museum. En museumsfløyel er med hennes arbeider og den andre med hans. I tillegg er kunsthallen viet temporære utstillinger med anerkjente svenske kunstnere. I 2016 overtok Hampus Vallien og hans kone Emilia virksomheten. Vida er åpent under sommersesongen.
Ytterligere informasjon om åpningstider og utstillinger finner du på nettsiden – vidamuseum.com
©Mats Linder / matslinder.no
