Kjært barn har mange navn. Fanny Natvig, for enkelte bedre kjent som Fanny Mørch, født som Fanny Lilloe-Olsen, og innimellom omtalt som Fanny Lilloe-Olsen Mørch. I dag er hun nærmest bortglemt, likt mange andre norske kvinnelige kunsthåndverkere. Natvig bør derfor forskes på ytterligere, fordi hennes broderier holder høy kunstnerisk kvalitet.
Fanny Natvig (1917–1970) ble født på Vestre Aker i Oslo. Som ung interesserte hun seg i håndarbeid og begynte tidlig med broderi. Likt andre unge kvinner var det også for henne naturlig å søke til Statens Kvinnelige Industriskole, først i prydsømklassen og deretter toårig tekstilutdanning. Allerede i 1937 begynte hun å designe broderimønster distribuert av tidsskriftet Vi selv og våre hjem. Utførelsen var i starten nokså stiv og upersonlig, som i et putetrekk med stiliserte hester. Med årene ble stilen løs og ledig, og ytterligere erfaring fikk Natvig etter å ha praktisert hos Elise Jakhelln og på Steen & Strøms vevstue. Etter noen år i arbeidslivet reiste hun for å studere tekstildesign på Hammersmith School of Arts and Crafts i London.
I 1944–1945 underviste Fanny Natvig i broderi i prydsømklassen på Statens Kvinnelige Industriskole. Skolen var under krigen utsatt for mange forsøk på nazifisering. Det lyktes delvis ved å innsette NS-medlemmet Ingeborg Arbo som styreleder. Ellers var motstanden på skolen av det tause slaget da lærere og studenter møtte NS-folkene med kulde. I 1945 giftet hun seg med ingeniøren Børre Blomhoff Mørch og byttet etternavn til Mørch, og de flyttet til Hønefoss. Livet med dyr tett på påvirket kunstnerskapet. Broderiet Fire høner og en hane var inspirert av hennes egen hønsegård. Da Foreningen Brukskunst hadde utstilling julen 1947 var Natvig representert med flere arbeider der hun viste utpreget sans for det rent dekorative. Anmelderen Ragnhild Molaug omtalte henne som en av utstillingens fremste.
Fanny Natvig ble straks omtalt som en fornyer i broderikunsten. Det er grunn til å tro at studiene i London var formative for kunstnerskapet. På utstillingen Kvalitetsarbeider på Kunstnernes Hus i 1949 viste hun flere puter og veggarbeider. I en anmeldelse i Dagbladet ble utførelsen omtalt som øyeblikkelig uten å være pirkete. Arne Remlov i Bonytt mente at hun var verdt en egen omtale. Teknikken Natvig brukte i slutten av 1940-årene var blant annet kjedesting, knapphullsting, forsting og kontursting. Hun var ikke kravstor med tanke på eksklusive materialer, men brukte restegarn og mindre stoffrester. Utgangspunktet for broderiene var grove skisser med fargeblyant på en stor kartong. Koloristisk var arbeidene i sarte pastellfarger.
Parallelt med eget kunstnerisk virke jobbet Fanny Natvig videre med å utvikle mønster for Vi selv og våre hjem. Til de olympiske vinterleker i Oslo 1952 tegnet hun strikkemønster med sportsutøvere. Natvigs dyktighet resulterte i at hun i 1955 ble ansatt som mønsterformgiver for Den Norske Husflidsforening. Arbeidene derfra har et stilisert preg og er enkle og delikate i utførelsen. I anledning Høstmønstringen på Kunstnernes Hus i 1956 poengterte dog Helen Engelstad at Natvigs broderier var litt vel nøkterne, men at det kunne skyldes at de muligens ble laget med tanke på å distribueres som ferdigmønster.
I 1957 ble Fanny Natvig ansatt som leder for Norges Husflidslags nyetablerte mønstersentral. Sentralen ble opprettet fordi det var behov for nye moderne mønster. Det innebar at hun måtte tilfredsstille mange krav om å levere til forskjellige områder. Natvig designet på oppdrag for Vest-Agder Husflid skisser og fargeforslag til gardiner, sengetepper, møbelstoffer og filleryer, tenkt til Gamlehjemmet i Mandal. Etter spørsmål om ytterligere mønster tegnet hun duker i svartsøm og forskjellige juleduker, deriblant Smånissene, Juleroser og Dansen. Kopier av tegningene produsert på mønstersentralen ble levert til Norges Husflidslags utsalg rundt omkring i landet. Samtidig ga hun råd og veiledning til husflidslagets medlemmer.
I 1950-årene ble det å knytte ryer en populær hobby blant både menn og kvinner. Ferdige sett med bunn og garnpakker og mønster ble solgt på postordre. De største på området var Sellgren & Co. og Rauma Ullvarefabrikk. Allerede det andre året som leder for Norges Husflidslags mønstersentral utformet hun fire forslag til ryer for Rauma Ullvarefabrikk. Motivene var påvirket av naturen og som geometriske komposisjoner. Ryen med navnet Berget det blå er levende i utførelsen, og var kanskje mest tenkt som veggrye til pryd, mens Lappeteppet med distinkt komponerte rektangler var mer egnet som gulvteppe til daglig bruk. I ryen Trekanter viste hun til en leken og malerisk komposisjon.
Arbeidsbyrden som leder for mønstersentralen synes å ha vært stor. Alt oftere ble andre utøvere engasjert og mønster ble derfor kjøpt inn av Agnes Skykkelstad, Gunhild Lauritzen, Kari Sorteberg og Torbjørg Gauslaa. Samtidig tok det mye tid for Natvig å omarbeide de andres forslag til leveringsklare mønster. I 1965 startet Norges Husflidslag utgivelsen av tidsskriftet Husflidsbladet, som året etter byttet navn til Norsk husflid. Natvig fikk ansvar for mønstersidene og leverte i en periode egne oppskrifter.
Fanny Natvig var også fagpolitisk engasjert. Sammen med 600 andre var hun på studiereise i Irland i regi av World Crafts Council (WCC) i 1970. Tema for seminaret var Håndverkeren som skapende kraft. Bernard Leach og Shoji Hamada var til stede og holdt foredrag. Erfaringene hun tok med seg var at håndverkets problem verden over var at det ble laget mye krimskrams med manglende kvaliteter. Kort tid etter reisen døde hun.
I løpet av sin karriere bidro Natvig til en fornyelse av broderiet i Norge. Hennes arbeider er maleriske og spontane i utførelsen. Motivene kretset oftest rundt det nære og kjære i tilværelsen. I 1960 deltok hun på den viktige design- og kunsthåndverksutstillingen Triennalen i Milano.
©Mats Linder / matslinder.no