I år feirer Norske Kunsthåndverkere (NK) 50 år. Jubileet foregår rundt omkring i Norge med utstillinger, foredrag og andre aktiviteter. På Nasjonalmuseet feires kunsthåndverket sammen med Kode og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum under tittelen Kunst·hånd·verk.
Kunst·hånd·verk er en storstilt presentasjon av arbeider i all hovedsak laget på 2000-tallet fra de tre museenes samlinger. Arealmessig så er det kanskje attpåtil den største kunsthåndverksutstillingen her til lands noensinne. Med enkelte unntak så er arbeidene norske. I mange tilfeller reflekterer utstillingen samtidskunsten i samme grad som kunsthåndverket. Det er kanskje derfor museene valgt tittelen Kunst·hånd·verk. For hva er egentlig kunst og hva er kunsthåndverk?
Verket som gjorde sterkest inntrykk var John Rausteins Tilrettelagte sannheter (den nye verden /mint). Installasjonen som består av intenst mint stoff rullet sammen, brettet, som objekter og i bærekonstruksjonen har et ubehagelig nærvær. Fargen reflekteres i omgivelsene og fremkaller fysiske reaksjoner.
Glasskunsten har gjerne en tendens til å bravere over hvor ypperlig den er, med vanskelige teknikker og estetiske finesser. Derfor var det befriende å se Dawn Bendicks Tid steinstabel XIII. Vi kan kjenne oss igjen når vi selv er på stranden og stabler vrakgods i høyden, balanserer det, helt til det faller om ende. Bendicks glass-skulptur lokker frem noe av det basale i vårt ønske om å være skapende individer.
Et annet interessant arbeid er Irene Nordlis Hesteslagmark fra 2010. Det er vanskelig å vite hva kunstneren tenkt under prosessen, men det er nærliggende å tenke på første verdenskrig der hester døde i hopetall på slagmarken. Likeså fremkalles bilder fra andre verdenskrigs konsentrasjonsleir der jøder ligger henslengt i hauger. Nordli har i flere arbeider jobbet med readymades i ulik format og med forskjellig resultat. I Hesteslagmark har hun grepet om noe grunnleggende brutalt og sjelelig som er vanskelig å komme ut av.
Et arbeid som fått mye oppmerksomhet er Flytende solskinn / Hakuu kaller fra Bergen i Oslo av Rui Sasaki. Det er forlokkende der disse vanndråpeformene i glass i floresens lyser opp det mørke rommet. Det mystiske og vakre er som et moderne Theodor Kittelsen maleri, der vi venter på at Kvitebjørn Kong Valemon skal dykke opp ut av skyggene en duggvåt natt.
Utstillingen som belyser samtidig kunsthåndverk i samlingene til Nasjonalmuseet, Kode og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er sterk og viser til et rikt mangfold i materialer og uttrykk. Det som undertegnet likevel savner er det tradisjonelle kunsthåndverket. Ikke fordi jeg er bakstreversk, men fordi at det viser til et mer riktig bilde av virkeligheten. I dag kan det faktisk nærmest virke som at det tradisjonelle er mer progressivt enn det progressive. Forklar det den som kan …
©Mats Linder / matslinder.no