Når jeg er i Oslo, prøver jeg ofte å gå innom et av mine favorittmuseer — Nasjonalmuseet. Der er alltid noe nytt å oppdage. Samtidig så er det ting jeg stusser over, ting som ikke helt passer inn i forestillingen over hva en designer vanligvis formgir. Det gjelder i aller høyeste grad en stol Nasjonalmuseet skriver er formgitt av Bjørn Ianke.
For en del måneder siden hadde jeg en omvisning med en gruppe møbeltapetserere på Nasjonalmuseet. Det ble en spontan runde med mye improvisasjon og snublerier i fortellerkunsten. Bonusen for meg var deres gode kunnskaper i møbeltapetsererfaget og dets historie. Vi diskuterte utstilte møbler, hva som var tidstypisk og originalt, og hva som kunne være senere forandringer.
Helt mot slutten av runden kom vi til den moderne avdelingen. Møbeltapetsererne fikk da øye på Bjørn Iankes voluminøse ørelappstol. Vil huske jeg basunerte ut at den var på grensen til vulgær. Fortalte samtidig at jeg jobber i en bygning full med originale Ianke-møbler og at jeg aldri sett en modell som ligner på denne.
Da jeg for noen dager siden bladde gjennom Rastad & Rellings modelloversikt fant jeg et lite bilde av en ørelappstol som ligner veldig på den utstilte modellen. Det er noen små forskjeller når man sammenligner tegningen og Nasjonalmuseets stol. Likevel har jeg tenkt over om det kan være forskjellige modeller. Min magefølelse sier at tegningen i R&Rs oversikt omtrent tilsvarer museets ørelappstol.
Da jeg sammenlignet modellnummeret i oversikten med Rastad & Rellings kronologiske modelloversikt fant jeg ut at Adolf Relling og Torbjørn Bekken står oppført som designere. Ørelappstolen er også datert 14/10-1950. Nå kan vi ikke alltid stole på R&R sitt register da det innimellom er forskjeller på hvem som kom opp med ideen, hvem som videreutviklet modellen og til sist laget arbeidstegningen. Fra tid til annen kan vi finne mer enn fire navn knyttet opp mot et møbel.
Når jeg så prøver å danne en oversikt over hva Bjørn Ianke designet fra slutten av 1940-årene og en bit inn i 1960-årene så er det ingen som ligner på Nasjonalmuseets modell (se HER). Ikke ens i nærheten, for å si det en smule forsiktig. Mest iøynefallende er de klossete beina som jeg tror skulle fått Ianke til å snu seg i graven. Ianke var møbelsnekker ut i fingerspissene, påvirket av Carl Malmsten, som i sin tur var inspirert av engelsk nyklassisisme.
Når jeg sammenligner Nasjonalmuseets ørelappstol med hva jeg vet Bjørn Ianke designet for Hans Sundt Monrad finner jeg ingen berøringspunkter. Eksempelvis Megler (1950), Stiftsgård (1953), Desiré (1955), New Dehli (1959) eller Elkem (1964). I tillegg ble Iankes stoler og sofaer for Hans Sundt Monrad vanligvis utstyrt med stoffer fra Elise Jakhellns Vevstue.
Et trist punkt med tanke på beskrivelsen av stolen er at de som ikke er kjent med norsk design kan tro at det er både Bjørn Ianke og Hildur Rohlff som designet stolen. Da bør det påpekes at Rohlff var tekstilkunstner. Hvorfor hun er oppført som «møbeldesigner» synes uforståelig. Det er også vanskelig å skjønne hvorfor Nasjonalmuseet oppført henne som møbeldesigner på KulturNav (les HER). På KulturNav har de også oppført Rohlffs virksomhetsområde til perioden ca. 1957-1979, som er nok så forkjært.
Etter en del timers research er min konklusjon at ørelappstolen vanskelig kan være designet av Bjørn Ianke. Stolen ligner meget på Rastad & Rellings modell 1628 som ble tegnet for den egne butikken i 1950. Hvem som tegnet møbelstoffet tør jeg derimot ikke spekulere i, fordi norsk tekstildesign fortsatt er et alt for lite utforsket område.
©Mats Linder / matslinder.no