Hvor lang tid tar det fra en kunstner dør til vedkommende nærmest er visket ut av den kollektive hukommelsen? Eller kanskje vi heller skal snu på spørsmålet. Hva skal til for at en kunstner vil bli husket?
Sigri Welhaven (1894–1991) var i flere tiår en markant skikkelse i norsk kunstliv. Hun vokste opp i en kulturfamilie med en mor som var maler og en far som var arkitekt. I tillegg var begge sider av familien med flere kulturpersonligheter. Det må følgelig ha påvirket hennes interesser og yrkesvalg. Allerede som 16-åring i 1910 begynte Sigri Welhaven på Den kongelige Tegneskole. Der var hun elev under Lars Utne. Året etterpå begynte Welhaven på Kunstakademiet under billedhoggeren Gunnar Utsond. Samme år deltok hun for første gang på Høstutstillingen.
Etter Sigri Welhaven giftet seg med maleren Jean Heiberg i 1913 dro ekteparet på studieopphold i Italia. Der ble hun inspirert av klassisk kunst fra renessansen og barokken. Viktig var påvirkningen etter barokk-kunstneren Giovanni Bernini. De frodige skulpturene satte et tydelig avtrykk i Welhavens karriere, som fontenen med sjøløver (1914).
I 1920 skilte Welhaven seg fra Heiberg og giftet seg med generalkonsul Peter Krag i Paris. I den franske hovedstaden ble hun kjent med kunstnere som Pablo Picasso, Henri Matisse, Georges Braque og flere. Fra 1920 til 1939 deltok hun jevnlig på Høstsalongen i Paris. I 1927 fikk Welhaven ærespris for bronseskulpturen le Regret. På Høstsalongen viste hun senere Carmen, som var skulptøren August Rodins siste modell før han døde.
Viktig var separatutstillingen på Kunstnerforbundet 1922 der Sigri Welhaven fremst viste keramiske arbeider. Inspirasjonskilde var den franske fajansekunstneren Bernard Palissy (ca. 1510–1589). En døpefont og fruktvase ble løftet frem som «nydelige arbeider». Kunstindustrimuseet i Oslo kjøpte fajanseskulpturen St. Georg med dragen. Seks år senere hadde Welhaven igjen separatutstilling på Kunstnerforbundet. Fordi hun var kvinne var hun ekstra utsatt. Enkelte kunstanmelderne spisset blyanten. I Arbeiderbladet skrev Asbjørn Aamodt. «At temperamentet av og til løper av med henne og får en til å tenke på det enkle og betegnende ord slurv, er både forståelig og i hvert fall ytterst kvinnelig.»
I 1929 ble Welhavens fontene Gutten på delfinen satt opp på Vestkanttorvet i Oslo. Skulpturen som var utført i 1921 ble gitt som gave fra Freia til Oslo kommune. Plasseringen ble begrunnet med at parken var blitt en idyllisk plass og et yndet tilholdssted for barn. Den ble plassert i et lite basseng med vann som kontinuerlig sprutet ut av delfinens gap og fra fuglen på guttens skuldre.
Etter andre verdenskrig laget Sigri Welhaven flere utsmykninger. Av stor prestisje var monumentet Henrik Wergeland og barna. Modellen ble utført i 1958, men først avduket på Eidsvold i 1970. I 1971 viste hun den menneskehøye skulpturen Marabu, en marabustork i støpt komposittmateriale. Året etterpå ble Marabu også utstilt på Galleri F 15 i anledning Norsk Billedhoggerforenings jubileumsutstilling.
Som 80-åring arbeidet Sigri Welhaven fortsatt fra åtte på morgenen til langt ut på ettermiddagen. At hun satte arbeidet høyt kom frem i intervjuet med Dagbladet. På spørsmålet om «Hvem ville du helst være om du ikke var den du er? Og nødigst?» svarte hun kort og konsist «En kjent billedhugger.» Kan det muligens tolkes slik at Welhaven i de siste tiårene av sitt liv oppleve at hun var på vei å bli glemt og savnet årene i rampelyset. At hennes type naturalistiske kunst oppleves umoderne i dag kan ikke rettferdiggjøre at hun risikerer å havne i glemmeboken.
Resymé: Kjært barn har mange navn. I Sigri Welhavens tilfelle skyldes det at hun var gift tre ganger. Først med maleren Jean Heiberg, andre ekteskap var med generalkonsul Peter Krag og sist med tekstilagent og keramiker Carl Phil Schou. Det har følgelig ført til at hun gjennom årene hatt flere navn. Født som Sigri Welhaven, etterpå Sigri Welhaven Heiberg, så Sigri Welhaven Krag og Sigri Welhaven Schou. Innimellom sløyfet hun pikenavnet og brukte kun etternavnet til mannen hun var gift med.
©Mats Linder / matslinder.no